Trofast tromsdaling vendte tilbake

For Per Ivars del startet det hele i 1969. Da ble pjokken født og fikk vokse opp i borettslagsleiligheten i Myrveien 21, sammen med mor, far og søsken. Han er ekte tromsdaling.

– Jeg ble den skikkelig bortskjemte attpåklatten. Det var 11 år mellom meg og Søster. Søsknene mine  kaller meg «bortskjemt skjitunge» fortsatt, sier Per Ivar og flirer.

Les også: Med hjertet i hesteskoblokka

Noe av det han husker best fra oppveksten var alle de små dagligvarebutikkene og kioskene som lå rundt overalt i nabolaget. Bare i aller nærmeste nabolag ramser han opp fem ulike butikker og kiosker.

– Dette var knøttsmå butikker som solgte varer over disk. Alt ble skrevet opp i ei bok. Så kom man innom en gang i måneden og betalte.

Han husker ungeflokken i og rundt borettslaget som stor. To- tre av kompisene i klassen bodde i samme borettslag. Ellers på fritida var det stort sett bare fotball for Per Ivar. Først og fremst i den berømte Gatelagsserien i Tromsø, men opp gjennom årene både har spilt fotball både for TIL og deretter på A-laget til TUIL.

– Men jeg husker vi faktisk bygde tennisbane her mellom blokkene, forteller han og peker ut gjennom stuevinduet.

– Vi støpte dekke, jeg tror til og med vi fikk støtte fra boretts-laget for å skaffe de par sekkene med sement. Og så spilte vi sent og tidlig. Og måtte rett som det var opp på verandaene til folk for å hente baller som føk i hytt og vær, gliser han.

Les også: Barndommens paradis på Knausen

– Hvorfor denne store fascinasjonen for tennis?

– Det handler selvsagt om at vi var midt storhetstiden til Bjørn Borg og John McEnroe. Det var de virkelig store idolene på den tiden.

Les også: Generasjonsboligen i Stærveien på Håpet

Ellers var Lilleaksla et populært lekeområde for ungene som er oppvokst like under Fjellheisen.

– Der lekte vi cowboy og indianer, eller mest indianer. Alle leste Sølvpilen og var litt forelska i Månestråle, flirer han.

– Vi hadde hjemmelagde pil og buer og så bygde vi tipier vi faktisk overnattet i, mimrer han.

Men ellers var det langt mellom de hjemmelagde leketøyene hos Per Ivar.

– Jeg sa det jo, jeg var bortskjemt. Jeg fikk alt jeg ville ha. Så jeg var heldig sånn, forklarer han til bildet hvor han som treåring har klatret inn i en skinnende rød sportsbil. En tråbil, selvsagt, men mer en fancy nok til å kunne lode selvsikkert opp og ned gata.

– Jeg husker den godt, jeg husker at jeg kjørte rundt i gata med den, sier han til bildene som søsteren har funnet fram.

Det er ellers mange bilder av en særdeles blid liten gutt som har vokst opp i et godt og trygt nabolag. På et annet bilde er han rundt ett år og sitter i en  barnevogn. I bakgrunnen, rett over veien fra 21 ligger en av de små kolonialbutikkene han nettopp nevnte.

Da pjokken i barnevogna selv hadde fått pjokk nummer tre i barnevogn, kjøpte trebarnsfamilien leiligheten de bor i nå: Myrveien 87.

Les også: Kjærlighet til den urbane bygda Tromsdalen

– Foreldrene mine bodde da fortsatt i 21. Men at jeg og Marit kjøpte akkurat her var en ren tilfeldighet. Vi var egentlig ikke på husjakt en gang. Men så kom jeg bare over denne, og så fikk vi tilslaget.

820.000 kroner betalte de for rekkehuset over tre etasjer. Fellesgjelda utgjorde da så vidt over 2000 kroner måneden. I dag går de samme boligene for drøyt fire millioner kroner.

– Det har steget voldsomt de siste årene. Dette er et meget veldrevet borettslag i hjertet av Tromsdalen, med kort vei til alt. Vi trives veldig godt her.

Det har ungene gjort også. Tre gutter som nå alle er voksne. Bare yngstemann er fortsatt igjen, men har fått egen leilighet i utleieenheten i kjelleren.

– Hvor sannsynlig tror du at en av de fortsetter å bo i Storsteintun?

– Det er vel slettes ikke usannsynlig. Kanskje en av de blir å ta over denne leiligheten. Men vi har uansett ingen flytteplaner. Vi trives med å ha god plass og med beliggenheten som er nært både by og turterreng. Fruen og bikkja er ivrige brukere av sti og etter hvert trappa opp til Fjellheisen.

Per Ivar forteller at paret de første årene de var sammen bodde i en leilighet i Krokveien.

– Så vi har aldri bodd utenfor Tromsø, erkjenner han.

Ikke bare det, Per Ivar har aldri bodd utenfor Tromsdalen.

– Men du nevnte at du flytta inn i en leilighet på Håpet da du var 17?

– Håpet? Han fnyser, og får et solid glimt i øyet.

– Det snakker vi ikke om.

Det er Dalen som gjelder.