Idé og inspirasjon

Styrer den livsviktige frivilligheten

De fleste bruker fritiden sin på å dyrke lidenskaper. For flere enn du aner består lidenskapen i å yte en frivillig innsats for andre. I Harstad blir innsatsen ledet av Sabina Eliassen.

Tekst: BONORD

Del denne saken:

 Sabina Eliassen leder frivilligheten i Harstad. Selv om antall frivillige er stort, ønsker hun flere – fordi behovet hele tiden øker.

– Vi har til sammen rundt 350 mennesker som jevnlig yter innsatsen sin gjennom Harstad frivilligsentral, forteller daglig leder Sabina Eliassen.

Mangfoldig innsats

Når de store samfunnsverdiene debatteres, er det ikke så ofte at frivillighet og dugnadsånd havner høyt oppe på listene. Det burde den ha gjort, for både i form av omsorg og økonomi er frivillighet en uvurderlig faktor for å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere.

– Du finner frivillighetssentraler i nær sagt alle kommuner, men de er organisert på ulikt vis. I Harstad er det Røde kors som driver sentralen. Vi får ansvar for noen konkrete oppgaver, og vi får økonomisk tilskudd ut fra dette – men vi løser ofte flere oppgaver enn de vi konkret får ansvar for, forteller hun.

«Ensomhet har ikke sesonger. Den som er ensom, opplever ensomheten hele året»

Sabina Eliassen

– De fleste forbinder Røde kors og frivillighet med hjelpekorpset og påskeutfarten?

– Ja, ofte er det hjelpekorpset som får mest oppmerksomhet i media, ikke minst fordi hjelpekorpset står sentralt når ulike katastrofer rammer. Men hos oss er det ikke mer enn 30-35 av medlemmene som er tilknyttet hjelpekorpset. Det store flertallet bidrar med helt andre ting, forteller hun.

Spørsmålet er gjerne «hva?», og svaret er like gjerne «alt mulig»: Leksehjelp, turvenner, besøkstjeneste, seniorkafeer, digitalhjelp for pensjonister, internasjonale kafeer, tiltak for innvandrere – og så videre.

 Røde kors-huset har undervisningsrom som brukes både til norskundervisning og til leksehjelp.

Diagnose: Ensomhet

Sabina kommer opprinnelig fra Albania, og i løpet av sine 16 år i Harstad har hun sett at innholdet i frivilligheten har endret seg – og at behovet har økt.

– Noe av det fine med Røde kors er at vi endrer oss raskt. Vi legger gjerne ned et tilbud når vi ser at behovet er blitt mindre, og vi oppretter raskt et nytt når vi ser et nytt behov. Frelsesarmeen er flinke til å dele ut mat, så det trenger ikke vi å gjøre. Og vi holder oss unna oppgaver som det offentlige har lovpålagt ansvar for, forteller hun.

 Utlån av utstyr til ulike aktiviteter styres av frivillighetssentralen – og har blitt veldig populært.

– I forbindelse med jul og andre høytider fokuserer vi på alle dem som opplever ensomhet?

– Ja, og det er naturlig at vi snakker om dette i perioder der de fleste av oss opplever nærhet til familie og venner. Men ensomhet har ikke sesonger. Den som er ensom, opplever ensomheten hele året! Dessuten trenger ikke alle som lever alene å kjenne på ensomhet, men de trenger ofte hjelp likevel – og særlig gjelder dette eldre mennesker som bor hjemme. De kan trenge hjelp til å skifte lyspære, måke trappa for snø, strø sand på isen – eller til å komme seg en liten tur ut, forteller hun.

Trenger flere

– Finnes det nok frivillige?

– Nei, vi trenger hele tiden flere, sier hun – og peker på to grunner.

– For det første trenger vi flere frivillige fordi behovet for frivillig innsats øker. Flere eldre bor hjemme og trenger hjelp til andre ting enn hva det offentlige har plikt til å gi. Men vi trenger også å få rekruttert flere, fordi den harde kjernen vår av frivillige nå begynner å nå en ganske høy alder!

– Betyr det at frivillighet ikke appellerer til ungdom?

– Nei, ikke nødvendigvis. Vi har mange studenter som melder seg, og som er veldig aktive. Men på et tidspunkt får disse ungdommene familiære forpliktelser som hindrer dem fra å være like aktive – eller de flytter på grunn av jobb eller videre studier. De mest stabile frivillige er pensjonister, og særlig de yngste pensjonistene: De som trer ut av arbeidslivet, og som har brukt et år eller to av pensjonisttilværelsen på seg selv og alle de drømmene om reiser og opplevelser som har vært satt på vent mens de fortsatt var yrkesaktive, men som nå er klar for en innsats. Jeg håper vi klarer å rekruttere flere av disse, ikke minst pensjonerte lærere som er «gull verdt» som leksehjelper, eller i norskopplæringen for innvandrere, sier hun.

 Sabina har bodd i Harstad i 16 år, og kommer opprinnelig fra Albania.

Del denne saken: