Annonse

BONORD mener

Slik skapes nye grupper fattige

Det offentlige har mange oppgaver. Å produsere nye fattige burde ikke være blant disse.

Tekst: Kurt Figenchau

 Administrerende direktør Kurt Figenschau

Del denne saken:

KRONIKK:

REGULERINGSPLANER ER I seg selv ganske tørre og kjedelige, men resultatene av disse får ofte store konsekvenser for livene våre, enten vi er fattige eller rike. Ikke minst gjelder dette for planer som skal regulere boligbyggingen. Hvor skal det bygges? Hva skal bygges? Hvor mye kan eller bør bygges?

Når en kommune regulerer for boligutbygging, er det naturlig å prioritere tilrettelegging for bygging av boliger der behovet i øyeblikket er størst og der mangelen er tydeligst, for eksempel sentrumsnære leiligheter av høy standard og til en tilsvarende høy pris. Resonnementet kan virke logisk – som enkel matematikk. Problemet er at livene våre i svært liten grad er en matematisk øvelse. Et sunt boligmarked er nødt til å være mangfoldig; leieboliger, andelsboliger og selveierboliger, store boliger og små. Behovene til hver enkelt endrer seg i løpet av livet. Man selger sin gamle bolig, kjøper nytt og flytter til en ny bolig som passer de nye behovene. Hvis mangfoldet svekkes, stopper denne dynamikken helt opp. De store taperne er alle dem som ikke har rukket å komme seg inn i markedet. For den som trenger en liten og rimelig bolig, er det viktig at det også bygges store boliger, fordi det er dem som kjøper disse som frigjør de små boligene i et marked som er dynamisk.

«Problemet er at livene våre i svært liten grad er en matematisk øvelse. Et sunt boligmarked er nødt til å være mangfoldig»

Kurt Figenschau

Trusselen om mangel på dynamikk i boligmarkedet, er noe som bør bekymre flere enn oss som jobber med boliger. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at vi mister det som har vært den viktigste kvaliteten ved det norske samfunnet: At vi grunnleggende er preget av likhet. Sammenliknet med de fleste andre land, har vi små forskjeller mellom rike og fattige – og fattigdommen er begrenset i utbredelse, selv om den er ille nok for alle som lever i denne situasjonen. Men resultatet av de små forskjellene, er at vi som samfunn har vært spart for mye sosial uro som har vært ganske fremtredende i land der fattigdommen har vært mer utbredt – som kriminalitet. Har vi lov til å sitte passiv og tro at denne særstillingen er noe vi kan ta for gitt også i fremtiden – uten at vi gjør en aktiv innsats for å oppnå dette?

I LØPET AV DEN siste generasjonen har det vokst frem et nytt klasseskille i Norge. Det gamle klasseskillet gikk mellom kapitaleierne og arbeiderklassen. Det nye skillet går mellom dem som eier boligen sin, og de som «står fast» i leiemarkedet. Bevisstheten om dette skillet har blitt sterkere i løpet av de siste årene, men ingenting tyder på at situasjonen er i bedring. Tvert imot: Når kvadratmeterprisen på nye boliger nærmer seg 100.000 kroner, løftes terskelen ytterligere for dem som prøver å komme seg inn dette markedet for første gang. Kravene er skyhøye. Det er ikke nok å være i fast jobb. Det er blitt nødvendig å ha en veldig godt betalt jobb om du skal kunne gjøre deg realistiske tanker om å eie bolig. Og den jobben må du ha hatt gjennom mange år, der du underveis har vært flink og lagt penger til side for å spare til egenkapital.

«Når kvadratmeterprisen på nye boliger nærmer seg 100.000 kroner, løftes terskelen ytterligere for dem som prøver å komme seg inn dette markedet for første gang»

Kurt Figenschau

Alle dem vi har hyllet for innsatsen sin i løpet av den dramatiske koronatiden, og som jobber i yrker som er avgjørende for at samfunnet skal fungere, jobber i yrker der de vil befinne seg nærmere pensjonsalderen enn første arbeidsdag på det tidspunktet hvor de har økonomisk ryggrad til å komme inn i boligmarkedet som selveiere: Butikkmedarbeidere og renholdere, helsefagarbeidere og sykepleiere. Er det ikke i seg selv grunn til å «trykke på alarmknappen» når folk i yrker som krever flere års utdannelse kan forbindes med fattigdomsfella?

VÅR NYE FATTIGDOMSFELLE favner bredere enn at nåløyet er blitt trangere for å komme i en posisjon til å eie egen bolig. Den handler grunnleggende sett om hvor mye av inntekten vår vi bruker til å bo for – enten vi betaler husleie i en leiebolig eller renter og avdrag til en selveierbolig. Stadig flere iblant oss bruker så store deler av inntekten sin på å bo, at de ikke har råd til stort annet – ferie, fritid og opplevelser – og denne utviklingen er nå i ferd med å vokse seg til å bli en reell samfunnstrussel.

«Er det ikke i seg selv grunn til å «trykke på alarmknappen» når folk i yrker som krever flere års utdannelse kan forbindes med fattigdomsfella?»

Kurt Figenschau

SKAL VI GI KOMMUNENE skylda for det nye klasseskillet og nye grupper fattige? Nei, det er selvsagt upresist, for det finnes mange grunner til at de økonomiske forskjellene har økt i Norge de siste årene. Men det som uten tvil kan slås fast, er at kommunene kan bidra med sitt for å unngå å gjøre det hele verre. Metoden består ganske enkelt i å sørge for å regulere for boligbygging som sikrer et mangfold av boliger, og som dermed vil være et viktig bidrag for at flere kommer seg inn i markedet og slipper å leve i fattigdomsfella.

Det kan umulig være kommunens oppgave å produsere flere fattige.

 

Les også: Lederartikkelen Dager etter denne

Del denne saken: