Personlig samfunnsansvar

■■■ Oftere enn noen av oss liker å tenke på, opplever vi at tiltak vi gjerne ønsker oss for fellesskapet kommer på ­kollisjonskurs med det vi som privatpersoner ønsker oss her og nå. Dette er en helt sentral konflikt. Den består av noen ubehagelige spørsmål vi har utsatt å stille, men som det nå er på tide å gripe fatt i.

■■■ Utviklingen av boligprisene er ett eksempel. ­Enigheten fremstår total om at prisene er for høye, og at det er nødvendig med tiltak som kan hjelpe førstegangsetablerere inn i boligmarkedet. Vi stiller gjerne kritiske spørsmål til lokale og sentrale myndigheter om mangel på politiske grep, og slike spørsmål er selvsagt helt på sin plass. Samtidig finnes det årsaker til det høye prisnivået som vi selv bidrar til – som privatpersoner. Tromsø har dessverre klart å skaffe seg et omdømme som en arena for stadige omkamper, og mange av omkampene er det vi som privat­personer som skaper. Når det planlegges nye boligprosjekter, kommer protestene nokså ­forutsigbart. Vi protesterer hvis det planlegges bygget for høyt, fordi dette kan redusere utsikt. Vi protesteres hvis det planlegges bygget for utbredt, fordi dette reduserer grønt­områdene. Og vi protesterer hvis det planlegges bygget for tett, fordi dette forringer bomiljøet vårt. Konsekvensene blir at planlagte prosjekter skrinlegges, noen krympes i størrelse, og uansett blir resultatet at den endelige sluttprisen for den som skal kjøpe bolig blir stadig høyere.
Høringsuttalelser og innsigelsesretten er kraftfulle verktøy i demokratiet vårt. Men her, som i alle andre sammenhenger, bør våre mest kraftfulle verktøy brukes med omhu. Av og til bør vi stille oss spørsmålet om hva vi ønsker oss for samfunnsutviklingen, og ikke bare hva vi som privatpersoner ønsker oss her og nå.

■■■ Utvikling av nærmiljøene våre er et annet eksempel på det samme. Som privatpersoner ønsker vi flere felles møteplasser. Vi ønsker tilrettelegging for aktivitet og vi ønsker oss arenaer for kultur i nærheten av der vi bor. Vi ønsker oss mer enn bare de standardiserte lekeplassene, men vil gjerne ha gapahuker, bålplasser og grendehus. Ikke bare har vi slike ting på ønskelista vår. Vi synes til og med at slike ting er viktig – for trivselen i nærmiljøet – og en forutsetning for å skape gode naboskap.
Alle slike tiltak koster penger, og selv om mange tiltak for nærmiljøet kan sies å være et offentlig ansvar, så gjelder det absolutt ikke alle. Noen tiltak for tilretteleggingen er det nærmiljøet selv som må betale prisen for, og da skygger de fleste unna. Det vi ønsker oss for fellesskapet er altså på kollisjonskurs med de ønskene vi har som privatpersoner her og nå.

■■■ Kanskje er det en klisje, eller kanskje passer det å snakke om disse tingene nå når vi forbereder julehøytiden. Vi kommer neppe til å endre verden i løpet av noen korte uker, men vi kan komme ganske langt hvis vi av og til, og litt oftere enn før, er villig til å tenke på vårt personlige samfunnsansvar; hva vi ønsker oss for fellesskapet rundt oss – og hva vi selv kan bidra med for å få dette til.
God jul, alle sammen!

Kurt Figenschau

Les også: Takk for kampen! Takk for valgkampen!

Les også: Tilbake til hverdagen