■■■ Lefser er kanskje Norges beste kaketradisjon. Den finnes i uendelig mange varianter; tynnlefse og tjukklefse; potetlefse, gnikkelefse, møsbrømlefse, hvetemelslefse – og så videre. Dessuten er det sånn at hver eneste landsdel, hver eneste fjord, øy, dal eller bygd har sin egen lefsetradisjon. Dette gjør lefsa til en kultur- og tradisjonsbærer! I deler av Nord-Norge er det vanlig å bruke brunost som en del av fyllet til lefsene, men det er vanskelig å si nøyaktig for de geografiske skillene for disse tradisjonene går. Noen bruker sirup, noen bruker surmelk – og så videre.

■■■ Å lage lefser er ikke vanskelig. Deigen kjevles nesten så tynn som du får den, gjerne med mønstret kjevle som gjør det lettere å kjevle den ekstra tynn, og deretter steikes den på ei lefsetakke. Mens lefsene fortsatt er varme smøres de med det vanlige fyllet: Smør eller margarin, sukker og kanel. Deretter brettes de.

■■■ Om ikke bakingen er vanskelig, skal det sies at det er fysisk tungt. Kjevlingen er slitsom, og selv om vi i dag har fått maskiner som hjelper oss, er det likevel nødvendig å etterkjevle manuelt. Kanskje bør vi sende en tanke til de gamle «bakekjerringene» som ikke hadde noen former for maskiner til å hjelpe seg med, og kanskje er dette med det fysisk harde arbeidet grunnen til at lefser er noe vi ikke lager så ofte – og derfor forbinder med jula. 50 prosent av årsomsetningen til Lefsekjerringa AS hentes inn i løpet av november og desember – selv om lefser egner seg hele året: Du legger den i fryseren, og tar den opp hver gang du får gjester.

■■■ I en periode var det fare for at lefsetradisjonen skulle dø ut, men nå har interessen fått et oppsving med deltakelse på lefsekurs av både gutter og jenter – akkurat som at interessen for hjemmelagede flatbrød og knekkebrød er økende.