Annonse

Idé og inspirasjon

Kjærlighet til den urbane bygda Tromsdalen

Mona (51) kunne virkelig ikke tenke seg å bo andre steder enn i Tromsdalen. Ikke Ida (26) heller, selv om hun har flyttet hjemmefra. En dag skal hun tilbake til Dalen!

Tekst: BONORD

Del denne saken:

 1998: Mona Hassfjord og Ida Knudtsen, den gangen Tromsdalen fortsatt var ny, spennende og uoppdaget. OG I DAG: Når Tromsdalen er «hjemme», og livet i Tromsdalen er fylt med deilige minner.

Tilbake i 1997 fikk Mona Hassfjord tilslaget på akkurat denne leiligheten i Fugløyveien i Tromsdalen. 590.000 kroner måtte hun ut med den gangen, og selv om dette selvsagt var fryktelig mye penger, følte hun seg overlykkelig da hun kunne flytte inn. De aller fleste av årene etterpå har det vært de to, mor og datter, Mona og Ida, med alt hva et slikt nært forhold innebærer av spenninger og mulige konflikter, kjærlighet, fortrolighet og samvittighet.

Les også: En vidunderlig liten verden på Håpet

Ishavstoget

 Den «berømte» bursdagsfesten, der mamma sørget for at Ida fikk kjøre med Ishavstoget likevel…

– Mest dårlig samvittighet, egentlig, for jeg jobbet hele tiden veldig mye, og ofte kjente jeg på følelsen av at jeg ikke strakk til i forhold til hvor mye tid jeg heller burde ha tilbrakt sammen med Ida, forteller Mona, og blar igjennom en stor bunke bilder som illustrerer deres felles liv i Tromsdalen.

Tog-revansjen

Ett bilde skiller seg ut, og forhistorien er både spesiell og typisk.

– Det var en 17. mai, og selvsagt tilbrakte vi deler av denne dagen inne i byen. Ida hadde forferdelig lyst til å ta en tur med «Ishavstoget», men det hadde vi ikke tid til. Jeg skulle på jobb senere på dagen, Ida skulle til bestemor, så vi måtte forlate byen. Ida var naturligvis forferdelig skuffet, forteller Mona.

Den vonde følelsen slapp ikke taket, så da Ida senere på året feiret femårsdagen sin, hadde mamma funnet ut hvordan hun kunne rette opp igjen det tapte fra 17. mai.

– Bursdagsgjestene hadde satt seg rundt bordet, og de hadde alle fått fløyter til å blåse i. Da fløytet «Ishavstoget» utenfor trappa, klare til å gjøre tur rundt i Tromsdalen – som en overraskelse til bursdagsbarnet. I den ene vogna satt gjestene, og i den andre satt det unger fra hele nabolaget, forteller mamma.

«Jeg var jo aldri alene! Vi var ute hele sommeren, og lekeplassene var alltid i bruk»

Ida Knudtsen

– Jeg husker jo selvsagt denne historien, sier Ida, som likevel ikke husker at det var så veldig problematisk at mamma var mye borte på jobb.

– Det meste av slekta mi bor jo her i nærheten! Jeg har besteforeldre, onkler og tanter og søskenbarn – bare noen minutter unna. Dessuten hadde jeg massevis av venner, og jeg var jo aldri alene! Vi var ute hele sommeren, og lekeplassene var alltid i bruk. Vi var en del ute på vinteren også, og lagde «tråkkehus», for eksempel, og vi var inne hos hverandre. Ofte var vi her hos oss, forteller hun.

Les også: Den trygge trivselen på Lunheim

 DEN GANGEN: Da «alt» var lov, og også kjøkkenet var et lekerom. OG I DAG: Når barndomshjemmet er et sted for Ida å besøke, og kjøkkenet er en naturlig møteplass.

– Ja da, de var her, og de styrte på kjøkkenet og lagde noe de selv mente var sjokoladekake, og hele huset bar preg av aktivitetene deres. Men det var ikke verre enn at alt ordnet seg med noen ganske enkle regler: Jeg ringte hjem før jeg dro fra jobb, og da hadde de ti minutter til å rydde unna det verste rotet. Da ble det mye mindre å krangle om, mener Mona.

Les også: Familie på fem generasjoner i samme borettslag

Samlingssted

Hjemmet til Mona og Ida var ikke det eneste stedet Ida og vennene pleide å møtes, men de ble ofte samlet akkurat her – i barndommen, i løpet av skoleårene og også i tiden på videregående skole.

– Var det trygt, åpent og liberalt?

– Jeg vet sannelig ikke. Jeg har jobbet i utelivsbransjen, jeg har sett mer enn jeg trenger fra «den andre siden» av bardisken, så jeg har aldri vært mer liberal enn andre når det kommer til alkohol. Men samtidig opplevde jeg en voldsom tillit og fortrolighet fra vennene til Ida. De pratet åpent sammen uten tanke for at jeg var her, så av og til måtte jeg gå bort, fordi jeg selv ble for sjenert, forteller Mona.

Ida ler, og nevner eksempler på hvilke intime detaljer som kunne deles, selv med en mamma til stede.

– Er det disse opplevelsene du savner mest med Tromsdalen, når du nå selv bor på Tromsøya?

– Nei, det aller første jeg savner, er naturligvis solforholdene. I sommer husker jeg at jeg tok bussen hit, for å kunne sole meg, på den måten jeg har vært vant til! Jeg kommer aldri til å slå meg til ro på Tromsøya. Én dag skal jeg flytte tilbake til Tromsdalen, erklærer hun.

Første skoledag.

 Ida (t.h.) på vei til skole – og en ny epoke i livet.

Hemmeligheten ved Tromsdalen

Tromsdalen skiller seg ut som bydel i Tromsø. Der de andre bydelene er planlagt og etablert, har Tromsdalen sakte vokst seg frem – fra å være et eget kommunesenter i en distriktskommune til å bli en del av byen, og der historisk bygdepreg til en viss grad fortsatt er ivaretatt. Knapt noen andre steder oppleves tilhørighet og stedslojalitet like sterk som her.

– Kan du prøve å forklare hemmeligheten ved Tromsdalen?

– For min egen del, ser jeg dette gjennom at jeg har så mange slektninger som bor i nærheten, og dette er vel noe mange forbinder med bygdesamfunn. Vi som er vokst opp i Tromsdalen i moderne tid, er preget av kulturen i dette lokalsamfunnet, der alle enten har et forhold til TUIL og «Tindfotingan», revymiljøet eller håndballen. Selv spilte jeg jo håndball i mange år. Og så har vi faktisk en egen dialekt i Tromsdalen. I mange bydeler vokser det frem sosiolekter og særegne uttrykk, men her har vi en dialekt. Du skal selvsagt være veldig våken for å klare å identifisere den og å bli bevisst på den, og selv ble jeg oppmerksom på dette da jeg hørte podkasten «Fatt no det»: Det er en dialekt som er litt breiere enn hva som snakkes i byen, men ikke like brei som i Ramfjord eller Balsfjord…og når du hører noen snakker denne vakre dialekten, så får du rett og slett hjemlengsel!

Annonse

Uteplassen

 Ida og Mona, akkurat der det ALLTID skjedde noe og det ALLTID var unger ute.

20 minutter fra «alt»

I motsetning til Ida er ikke Mona oppvokst i Tromsdalen, men forholdet til Tromsdalen har likevel utviklet seg til å bli så sterkt at hun anser seg selv for å være rotfast i bydelen.

– Er dette den perfekte leiligheten?

– Nei, det er flere ting jeg gjerne kunne tenke meg annerledes og bedre. Jeg kunne tenkt meg bedre utsikt, for eksempel, for her vi bor ligger vi litt for lavt i terrenget til at vi kan skryte av sånt. I dag har jeg vinduer som vender oppover og nedover, men selvsagt kunne jeg tenkt meg vinduer på tre eller fire sider av leiligheten. Så jeg har egentlig lenge sett meg rundt etter noe som kan oppfylle alle drømmene mine, erkjenner hun.

Les også: Trofast stabeis på Varden

 

 Mona – den gangen hun jobbet så mye og hele tiden hadde så dårlig samvittighet at hun skaffet hund for at ikke Ida skulle være alene. OG I DAG: Uten hund - og etter at Ida har flyttet hjemmefra.

– Hva har du funnet?

– Jeg har ikke funnet noe som gir meg det jeg vil ha – uten at jeg samtidig mister noe av det jeg setter veldig høyt ved å bo akkurat her! Jeg er enig med Ida i at solforholdene er viktig, men beliggenhet er jo også viktig. Hvis jeg rusler hjemmefra i 20 minutter, så ender jeg på Strandtorget inne i byen – eller på fjellheisen og Fløyfjellet hvis jeg går motsatt vei.

– Leter du veldig målrettet etter noe annet?

– Nei, helt ærlig gjør jeg vel ikke det. Jeg tror det hadde vært bedre å finne seg ei hytte i stedet for et annet sted å bo!

Borettslaget

 Borettslaget

Storsteintun borettslag.

Tromsdalen, sør for Turistveien.

Bygget i 1968.

72 leiligheter fordelt på 6 rekker.

Del denne saken: