Annonse

Idé og inspirasjon

Høst i Gabbroveien

Mildred og Nils Jørgen Schei har bodd her i Gabbroveien i en hel generasjon. De har opplevd forventningsfull vår og strålende sommer. Nå er høsten her – og det store spørsmålet: Går det an å bli gammel i et rekkehus?

Tekst: Skjalg Andreassen

Del denne saken:

 1988: Familien Schei ved middagsbordet i Gabbroveien i Kroken, Mildrid, Nils Jørgen og lille Gaute. 2020: Gaute har for lengst flyttet hjemmefra, og mamma Mildrid og pappa Nils Jørgen kan se tilbake på 36 år i ei leilighet de fortsatt stortrives i.

– Se der! Der borte er plassen min, erklærer Nils Jørgen.

Han peiver en svær neve i retning av en helt egen krok av stua. I løpet av de 36 årene dette har vært hans og hennes hjem, har også denne spesielle delen av leilighet gjennomgått ulike faser og forvandlinger. En gang var dette en lesekrok. En gang var det her de møblerte med sovesofa, slik at dette kunne være et gjesterom. Men i dag er det ikke lenger sånn.

– Nå er dette min egen TV-krok. Vi har hver vår TV. Vi har funnet ut at det er best sånn, forteller Nils Jørgen, uten å ville beklage – og slett ikke bortforklare.

Kanskje er dette bare en digresjon og en ubetydelighet. Kanskje er det bare en uvesentlig detalj i det hele, men kan hende er dette likevel også noe mer: Et symbol på hvordan to mennesker som har levd sammen gjennom et langt liv også lærer seg hvordan man lever med hverandres vaner og uvaner – og etter hvert blir ganske flinke til å vite forskjellen på hva man skal forandre på, og hva man rett og slett bare må finne seg i.

 Pappa og Gaute deltar i Krokenmila med hvert sitt startnummer. I avisen sto det at dette var en kar som ikke hadde klart å skaffe seg barnevakt…

 Mildrid og Nils Jørgen – sammen i det som i dag er innredet som TV-kroken hennes, der hun til daglig kan kose seg med TV-serier. (Foto: RUNE STOLTZ BERTINUSSEN).

– Nils Jørgen er fullstendig sportsidiot, og vet du hva, jeg orker bare ikke lenger det skrålet, erklærer Mildrid.

Derfor sitter hun med sin egen TV og følger de seriene hun selv liker så godt, mens Nils Jørgen har headset og TV der han kan følge med på….

– …alt! Ja, egentlig alt. Friidrett. Og ski på vinteren. Og fotball, ikke minst. Jeg følger jo med på Obosligaen. Og eliteserien. Og nå er jo Premier League i gang. Og snart Champions League. Ja, jeg prøver å få med meg alt. Og hadde det ikke vært for denne koronaen, så hadde jeg gått på Alfheim for å følge TIL. TIL har alltid vært klubben min. Jeg har fulgt TIL helt siden jeg flyttet til byen i 1977, og jeg hadde fast tradisjon for å gå på Alfheim sammen med sønnen vår, forteller han.

Endelig lyden av barnelek

Til Gabbroveien flyttet de i 1984. Dette var bare fire korte år etter at borettslaget var bygget, og ikke mer enn to år etter at de to var blitt et par.

– Vi har trivdes her fra første dag, erklærer Nils Jørgen.

– Alt passet jo perfekt. Nils Jørgen jobbet jo i Televerket og i Telenor i hele karrieren, mens jeg selv var helsesøster. De første årene jobbet jeg på Kvaløysletta, og vi bodde i ei sokkelleilighet der. Det var tøffe tak jobbmessig, og jeg hadde et stort område å dekke – Håkøybotn, Tussøy og Tromvik, for eksempel – jeg hadde 1.500 kilometer med kjøring i måneden, så alt føltes jo fantastisk da vi flyttet hit, forteller hun.

 Pappa Nils Jørgen og Gaute feirer 17. mai, som en påminnelse om at nasjonaldagen var preget av snømengder også i gamle dager. Den samme veistubben i dag, moderne og stilfull og med minner om levd liv.

– Det er et lite borettslag?

– Ja, det er lite og oversiktlig, og det er ikke mye action her, kan du si. Vi har opplevde det som veldig trygt, men det er klart at det også er sårbart når vi er så få. Det har ofte vært problemer å få besatt alle plassene i styret. Det vet jeg, for jeg hadde mine år som styreleder. Vi prøvde jo en gang å slå oss sammen med Glimmerveien, men de ville ikke ha oss – ha-ha – så vi har nå fortsatt for oss selv, forteller Mildrid.

«Det er ikke mye action her, kan du si. Vi har opplevde det som veldig trygt, men det er klart at det også er sårbart når vi er så få.»

Mildrid Schei

– Naboskapet i dette nabolaget har egentlig vært veldig fint, mener Nils Jørgen, som samtidig påpeker utfordringen med et lite nabolag med høy trivsel.

– Vi har jo ikke opplevd særlig gjennomtrekk, så over tid har gjennomsnittsalderen blitt ganske høy. Nå er dette i endring. Nå har det begynt å komme til yngre folk med unger, og da kan vi høre lyden av barnelek igjen. Det synes jeg er veldig flott. Vi har noen lekestativer her, og der leker det også unger fra andre borettslag. Det er mulig ikke alle liker dette, men jeg synes det er fint, sier han.

Annonse

Oppgjør med Krokengjengen

Selv bidro de til den lykkelige lyden av barnelek da Gaute kom til verden i 1987. Prinsen, kan han gjerne omtales som, for han var svært etterlengtet da han kom.

– Jeg nærmet meg jo førti den gangen, så jeg hadde jo ikke akkurat den biologiske klokka på mi side, sier mamma.

Han skulle gjerne vært her i dag, Gaute også, men han er opptatt. Han lever sitt liv, med alle sine gjøremål, og alle de tatoveringene som mamma er fortvilet over, men pappa synes er helt greit.

– Ja, faren synes jo alt gutten gjør er greit, og sånn er jo gutten blitt ganske forvent. Jeg er sikker på at om det hadde vært mulig å hente månen ned fra himmelen, så hadde faren gjort det om det kunne gi guttungen litt glede, sier Mildrid, mens Nils Jørgen klager på at han hører litt dårlig, og likevel svarer som fedre pleier å svare i slike situasjoner: «Hø-hø».

 Mildrid og Nils Jørgen – sammen i det som i dag er innredet som TV-kroken hans, der han til daglig kan la seg begeistre av TV-sport. (Foto: RUNE STOLTZ BERTUNUSSEN).

Med adresse Gabbroveien skulle Gaute egentlig gått på Skjelnan skole, men slik ble det ikke. Han gikk på Krokelvdal skole, og da kunne han gå til skolen sammen med mamma, og han kunne bare løpe over plenen ned til jobben hennes hvis det skulle skje noe. Mamma jobbet som helsesøster, og jobben som helsesøster i en bydel som Kroken er noe mer enn å være sykepleier; det er en samfunnsrolle.

– Det oppsto et fenomen som ble omtalt som «Krokengjengen». Krokengjengen skapte bråk på nettene, og gjorde mange redde. De tok nattesøvnen fra folk. De utgjorde et problem vi måtte ta tak i, og så gikk vi sammen – ungdomsskolen, jeg som helsesøster, presten, tror jeg var med – og egentlig alle deler av lokalsamfunnet. Vi lyktes i å rydde opp i dette. Jeg tror ikke vi har opplevd noe bråk og uhygge siden – og nå begynner det å bli temmelig mange år siden, sier hun.

«Nå har det begynt å komme til yngre folk med unger, og da kan vi høre lyden av barnelek igjen.»

Nils Jørgen Schei

– Ble det bedrevet hærverk og tyverier?

– Det vet jeg ærlig talt ikke. Problemet var vel først og fremst at de skapte frykt, når de samlet seg som en diger flokk og beveget seg rundt i hele Kroken midt på natta. Det andre problemet var jo at ingen av dem var i stand til å komme seg på skolen dagen etter, så derfor kunne dette lett ha vokst seg til å bli mye mer alvorlig enn det var, mener hun.

Stille høst

I dag er det stillheten som råder i Gabbroveien. I stua henger sju store sløyfer av sterke farger og forteller historien om en fortid som var preget av en firbent venn og deltakelser på hundeutstillinger, men dette begynner å bli lenge siden nå. Nils Jørgen står i vinduet som er vendt mot Tromsøysundet og forteller om trafikken som selvsagt har økt voldsomt siden de flyttet hit, men som likevel ikke er sjenerende – ikke når man sitter innendørs, i alle fall.

– Det var ikke mye Krokstranda å snakke om den gangen vi flyttet hit, det er i alle fall sikkert. Alt som er bygd der nede er kommet i løpet av de siste årene. Det har tatt litt av utsikten, men ikke så mye at det gir grunn til å klage. Jeg har fortsatt mulighet til å se havet – og til å følge med på alle båtene. Det er viktig for meg. Jeg er vokst opp på Hitra, og da er jeg på en måte litt avhengig av nærheten til havet, erklærer Nils Jørgen.

 Utsikten fra stua i Gabbroveien, slik den var da Mildrid og Nils Jørgen flyttet hit – lenge før det ble bygd på Krokstranda. Utsikten fra stua i Gabbroveien i dag, etter at verden ble preget av fortetting, men der det fortsatt er all verdens muligheter til å følge skipstrafikken.

– Jeg har det på samme måte selv, for jeg er jo nærmest oppvokst i Sortlandsfjæra, og derfor ønsker jo også jeg å bo på et sted der jeg kan se havet. Bebyggelsen som er kommet de siste årene har tatt fra oss mulighetene til å se selve fjæra her, men det kan vi leve med, sier Mildred.

«Hvis vi skal være ærlig, så tror jeg vi skal innrømme at disse leilighetene ikke er bygd for å bli gamle i.»

Mildrid Schei

De peker. Forteller. Snakker om støyskjermene som kanskje burde fornyes og gjøres sterkere. Om garasjer som aldri ble bygget, fordi det ikke var plass til garasjer til alle. De peker på bjørka, som var ei sped og liten buske da de kom hit, og som i dag er et ruvende tre som kan ta av for vinden.

Ruvende trær er sterke.

Havet er evig.

Men et ektepar som har passer 71 år er ikke lenger sterke. Perspektivet er ikke lenger evig.

– Vi merker jo alderen, begge to. Jeg skal til lege i morgen, og snart skal jeg opereres igjen. Nils Jørgen fikk jo problemer med hjertet for ti år siden, og er ustødig, forteller Mildrid.

– Ting går jo ikke like fort som den gangen vi var yngre. Jeg må ta tida til hjelp. Men hvis jeg tar det med ro, så klarer jeg til og med å måke snø, mener Nils Jørgen.

– Hvis vi skal være ærlig, så tror jeg vi skal innrømme at disse leilighetene ikke er bygd for å bli gamle i. Vi sitter jo her oppe, og toalettet er nede, og trappa er forferdelig vondt å gå i. Derfor håper jeg vi skal kunne få installert trappeheis her. Da vil alt bli lettere, mener Mildrid.

– Vi har jo ikke lyst til å flytte, noen av oss. Vi ønsker å fortsatt kunne bo her så lenge det er mulig, sier Nils Jørgen.

FAKTA

Gabbroveien borettslag

17 leiligheter

Ligger i bydelen Kroken

Etablert i 1980.

Del denne saken: