Annonse

Idé og inspirasjon

Hele Grønnebakkans «mormor» og «beste»

Når yrkeslivet nærmer seg slutten, hender det at man gjør opp status. Bjørn og Sissel Dalager hadde egentlig planene klare for sin egen fremtid. Men alt ble dramatisk forandret da den nye naboen flyttet inn vegg-i-vegg. Livet fikk dessuten på mange måter et helt nytt innhold da en uventet kompis ringte på døra

Tekst: Skjalg Andreassen

Del denne saken:

 1980: Den optimistiske starten; en nystiftet familie i et nytt borettslag, Bjørn og Sissel med vesle Anne imellom seg. 2020: Den lykkelige hverdagen; Bjørn og Sissel med voksne Anne imellom seg – i et veletablert borettslag preget av trygghet og gode minner. (Foto: PRIVAT og Rune Stoltz Bertinussen)

Dette eventyret i Grønnebakkan starter for alvor i 1980, men det hadde likevel en liten forhistorie – en prolog.

Det var han – opprinnelig fra Sunndalsøra.

Det var hun – opprinnelig fra Grovfjord.

Det var dem – et ungt lærerpar som fant og vant hverandre under studier i Trondheim, og som valgte å etablere seg selv og et felles liv i Harstad.

Nyetablert i helt ny bolig

– Vi fikk begge jobb på Seljestad skole, i august 1979, men som betingelse for å takke ja måtte vi be om hjelp til å finne plass å bo. Da fikk vi vite om dette; at det ikke var ferdig, men at Grønnebakkan borettslag var under bygging. Det første halvåret bodde vi på Kilhus, men 1. april 1980 – av alle datoer – flyttet vi inn her, forteller Bjørn.

«Da vi flyttet inn hit var jo dette egentlig ganske avsides. Det gjorde ikke oss noe, kanskje tvert imot, for vi som bodde her ble desto mer sammensveiset»

Sissel

– Det var en utrolig fin tid, mener Sissel. – Ettersom årene har gått, har jeg sittet og sett på utsikten, og jeg har sett at vi bor stadig mer sentrumsnært, etter hvert som byen har vokst seg nærmere oss. Da vi flyttet inn hit var jo dette egentlig ganske avsides. Det gjorde ikke oss noe, kanskje tvert imot, for vi som bodde her ble desto mer sammensveiset som nabolag. Vi ble omgangsvenner med alle. Dugnadene og nabofestene var hyppige. Vi var alle i samme aldersgruppe, og det samme var ungene våre. Totalt var det 14 unger på de to rekkene våre, og når vi hadde nabofester sto dørene åpne – og så byttet vi på å gå for å sjekke at alle ungene fortsatt sov og hadde det bra, forteller hun.

To av disse ungene var deres. Anne kom til verden i 1980. Gabriel i 1985. De ble begge en del av nabolaget, et lite samfunn i miniatyr. Det ble mange nabofester. Mange dugnader. Alle opparbeidelser er utført ved felles innsats. Parkeringsplassen. Beplantningene. Garasjene. Fotballøkka. Søppelkassebåsene. Støttemuren. Gapahuken. Postkassestativet. Alle de viktige møteplassene. Alle identitetsmarkørene. Alt det som skaper et nabolag, et miljø, felles opplevelser, minner og milepæler – og alt det du til slutt vil se tilbake på og omtale som selve livet.

Grønnebakkan, Sissel

 Sissel lever et aktivt liv som pensjonist. Og godt naboskap, det er for eksempel å gå tur med en nabohund som ikke trives med å være alene hjemme på dagtid.

 Den gangen: Mye av «finishen» av leiligheten er gjort ved hjelp av egeninnsats – og nærmest alt av fellesarealer er utført på dugnad. Da føler man til gjengjeld nærhet til boligen sin. I dag: Mye er endret i det nabolaget Bjørn og Sissel flyttet inn i for 40 år siden. Men det viktigste er likevel gjenkjennelig, mener Bjørn Dalager. (Foto: PRIVAT og Rune Stoltz Bertinussen).

– Vi gjorde noe den gangen som jeg tror de fleste i dag ville synes var veldig rart; vi rev ned skilleveggene mellom verandaene til leilighetene. Slik kunne ungene løpe fritt imellom, sier Bjørn, og forteller at dette kunne gi seg noen temmelig utilsiktede utslag.

Det hendte at Anne spiste middag i barnehagen før hun kom hjem. Og så spiste hun likevel middag hjemme. Og av og til hendte det at hun på toppen av det hele spiste en tredje middag hos naboene.

 Den gangen: ALLE vet at livet som nystiftet familie tvinger fram nøysomhet – og innkjøp av forbruksvarer på tilbud, som for eksempel bleier til Anne. I dag: Årene har gått, Anne har fått egne barn – som dessuten er forbi småbarnstadiet. (Foto: PRIVAT og Rune Stoltz Bertinussen)

– Det finnes et afrikansk ordtak: «It takes a village to raise a child» – det tar et helt samfunn å oppdra et barn – og dette ordtaket har stått som en slags læresetning for dette nabolaget. Alle de voksne bidro til at alle barna kunne føle frihet og muligheter til utfoldelse – og samtidig bidro de samme voksne også til å sette nødvendige grenser, og til å bidra til viktig trygghet, sier han.

Alene igjen av pionerene

I dag er Bjørn og Sissel de eneste i sin del av borettslaget som fortsatt er tilbake, av alle dem som den optimistiske våren i 1980 flyttet inn i Grønnebakkan. Sånn er det ofte: Man flytter inn mens man er i samme alder. Siden seiler livet av gårde, helt til barna flytter hjemmefra, pensjonsalderen oppnås og livet roper etter en ny form for endring. Til slutt var de to alene igjen av sin egen generasjon. De siste som flyttet, var naboene vegg-i-vegg – de som hadde vært nærmeste og tetteste naboer gjennom 37 flotte og viktige år. Plutselig bodde Sissel og Bjørn i et nabolag der adressene var felles, men der det ikke lenger var så mange felles referanser, og slett ikke felles minner.

Grønnebakkan, Bjørn (2)

 Bjørn har kunnet følge hvordan sentrum har vokst seg nærmere det nabolaget som en gang lå ganske avsides.

«"It takes a village to raise a child" – det tar et helt samfunn å oppdra et barn. Dette ordtaket har stått som en slags læresetning for dette nabolaget»

Bjørn

– Akkurat da tenkte vi nok tanken om at vi også skulle flytte, erkjenner Bjørn. – Jeg er jo selv oppvokst i rekkehus, mens Sissel er vokst opp i enebolig. Hun drømte vel egentlig om at vi skulle kjøpe enebolig, vi også…

– Bjørn var så veldig klar den gangen. Han sa at hvis vi skulle flytte fra Grønnebakkan, så skulle vi flytte sørover. Det var uaktuelt for meg. I alle fall den gangen, forteller Sissel.

Annonse

Den utrolige nyheten

Kanskje hadde denne historien likevel endt med at de havnet sørpå, i alle fall etter hvert, om ikke livets uforutsigbare forfatter hadde besluttet å tillegge manuskriptet en vending ingen på forhånd kunne forestille seg:

Den som fikk tilslaget på leiligheten vegg-i-vegg, var nemlig Anne.

«Det føltes trygt å flytte tilbake hit, og la ungene vokse opp i de omgivelsene jeg selv husker som barn. »

Anne

– Slik fikk vi ikke bare Anne, men også barnebarna som nærmeste naboer, og noen større lykke kan jeg jo ikke få oppleve, erklærer Sissel, som akkurat i dag har barnebarnet Hedda (9) på tidlig-besøk.

Og Hedda kan hjelpe til med detaljer om hvordan barn i Grønnebakkan lever i dag, hvor de leker, og hvem som leker sammen. Hedda kan fortelle at hun er født i Bærum, og at hun husker at hun bodde i et rødt rekkehus og at hun flyttet til Harstad da hun var fire. Hedda kan fortelle hvilke utfordringer det innebærer å være storesøster til en lillebror, Markus (6), som av og til kan være forferdelig barnslig, selv om han som oftest egentlig er ganske grei, hvis hun skal være ærlig. Og Hedda var den som bestemte at Sissel skulle hete «mormor», men at Bjørn skulle hete «Beste» – noe som førte til at også andre barn i nabolaget brukte begrepene «mormor» og «beste» om Sissel og Bjørn.

Grønnebakkan, Bjørn og Sissel i 40 år

 I 40 år har Bjørn og Sissel bodd sammen i Grønnebakkan.

 DEN GANGEN: Kjernefamilien Dalager ble komplett da Gabriel kom til verden i 1985. I DAG: Familien Dalager er så godt som fulltallig når Anne har med sine barn Hedda og Markus. Den eneste som mangler er Gabriel, som har flyttet til Tromsø. (Foto: PRIVAT og Rune Stoltz Bertinussen)

– Da jeg bestemte meg for å flytte nordover igjen, var det egentlig ikke noe alternativ til Harstad. Det føltes trygt å flytte tilbake hit, og la ungene vokse opp i de omgivelsene jeg selv husker som barn. Jeg kjenner jo hver eneste sti i denne skogen, forteller Anne, når hun og Markus slutter seg til resten av familien.

Slik lever lykken i Grønnebakkan.

Grønnebakkan, Anne og ungene

 Anne har sørget for at Hedda og Markus får samme fine barndom som hun og lillebror Gabriel hadde.

Gjenskapt det gamle miljøet

Sissel og Bjørn kan se at både livet og det opprinnelige miljøet er gjenskapt; selve pulsen av dette nabolaget som de en gang ble så inderlig glad i, er i dag til å kjenne igjen: Barnebarna Hedda og Markus lever det samme frie livet som barna Anne og Gabriel i sin tid levde.

– «It takes a village…» lever fortsatt?

– Ja! «It takes a village…» er blitt gjenskapt, erklærer Bjørn. – Å ha barnebarn her har på en måte gjort det lettere for oss å bry oss om andre unger; både gjennom å vise omsorg og yte tjenester, men også gjennom å sette grenser og å irettesette når noen gjør noe galt.

 DEN GANGEN: «It takes a village to raise a child»; mange dugnader, mange nabofester, felleskap på tvers av generasjoner og evne til å vise omsorg for hverandres barn. Dette har vært nøkkelen for et godt naboskap og et trygt oppvekstmiljø i Grønnebakkan. I DAG: «It takes a village…» lever fortsatt – hvis man tar initiativet. – Vi satte ut et bort og noen stoler. Tar man ut ei kanne kaffe og er sammen med barna, så kommer også andre naboer, mener Bjørn Dalager. (Foto: PRIVAT og Rune Stoltz Bertinussen)

Sånt blir man ikke nødvendigvis upopulær av. Tvert imot kan dette være en måte å få nye venner på. Både Sissel og Bjørn har ganske nylig fått en ny kompis.

– Han pleier av og til å ringe på og spørre: «Er Bjørn inne?» Da vil han gjerne at de to skal gjøre noe sammen, sier Sissel, og forteller at dette helst skal være aktive gjøremål utendørs, som snømåking, bilvask eller vanning av gressplen.

– Er han på deres egen alder?

– He-he, nei, han er ikke mer enn fire år. Og av og til spør han etter Sissel. Da vil han invitere seg selv inn på kjeks og juice. Sissel har en gang iblant prøvd å si at hun tror hun er fri, men da svarer han like blid: «Jeg kan hjelpe deg å lete», og så går han inn på kjøkkenet og hjelper Sissel med å finne det han vet finnes i en skuff eller i et skap.

Grønnebakkan, Bjørn og barnebarna

 Knapt noe bringer naboer nærmere hverandre enn barn, slår Bjørn Dalager fast, og holder godt omkring barnebarna Markus og Hedda. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen)

En gang var Grønnebakkan et borettslag preget av optimistiske innflyttere som var på samme alder.

I dag er Grønnebakkan borettslag et nabolag preget av alle aldersgrupper.

Grønnebakkan borettslag lærte en gang at det krever et helt samfunn å oppdra et barn.

Grønnebakkan borettslag har dessuten erfart at det kan kreve et barn å revitalisere et helt samfunn.

 

Les også: Kjærlighet til den urbane bygda Tromsdalen

Les også: En vidunerlig, liten verden på Håpet

Les også: Hjerterom med utsikt over hele Harstad

FAKTA

Grønnebakkan borettslag.

Etablert i 1980.

Totalt 48 leiligheter.

12 3-roms, 36 4-roms.

Del denne saken: