Annonse

Idé og inspirasjon

Generasjonsboligen i Stærveien på Håpet

Helt siden 1970 har Per Christian Salomonsen trivdes på Håpet, i Stærveien og i borettslaget Myrheim II. Begeistringen er åpenbart arvelig. I 2001 etablerte datteren Rita seg med egen familie i motsatt ende av rekkehuset som hun har vokst opp i.

Tekst: Oddny J. Johnsen

Del denne saken:

 1988: Her gjør Ragnhild og Per seg klare til å kjøre på campingferie til Sverige. Datoen er 4. juli 1988. Per husker det fordi det denne dagen kom melding på radio om at ni år gamle Therese Johannessen var savnet fra Fjell i Drammen. I år er det 30 år siden Therese-saken oppsto, og den står fortsatt uoppklart. 2018: Rita Solborg Salomonsen (44) har vokst opp i Myrheim II på Håpet, og har latt sine egne barn vokse opp i samme rekkehus som seg selv. Foreldrene bor i fortsatt i motsatt ende av rekkehuset. Far og bestefar Per Salomonsen har bodd i Stærveien siden 1970, sammen med kona Ragnhild Solborg.

Far Per Kristian Salomonsen og mor Ragnhild Solborg bor i Stærveien nummer 7, i den ene endeleiligheten. Så er det to leiligheter i midten av rekkehuset, før vi finner Rita og familien i nummer 13.

– Tilfeldig, erklærer hun lurt.

– Men vi gjorde et kupp!

Da tenker hun både på prisen, beliggenheten og ikke minst nærheten til opphavet.

– Litt upraktisk kan det selvsagt også være når jeg serverer fiskekaker, ungene rynker på nesa og løper over til besteforeldrene for å få pizza… Hun flirer ertende mot faren sin.

Sandkassa

 En meget ung Rita koser seg i sandkassa på lekeplassen utenfor lavblokka i Stærveien hvor familien bodde mellom 1970 og 1978.

«Litt upraktisk kan det selvsagt også være når jeg serverer fiskekaker, ungene rynker på nesa og løper over til besteforeldrene for å få pizza…»

Rita Solborg Solomonsen

– Dere har sett TV-serien «Alle elsker Raymond»?

Begge flirer.

– Det er IKKE sånn, fastslår Rita.

– Besteforeldrene får lov å ha privilegiene sine, og jeg har gitt opp den middagskampen for lengst. Ungene må uansett ofte spise her. Både jeg og mannen min jobber turnus, slik at det har vært veldig greit for oss å ha så god hjelp så nært. I sum er det ingen tvil om at det betydelig flere fordeler enn ulemper ved å bo så nærme hverandre.

Rita og mannen flyttet nemlig inn i 2001 med to ett-åringer. Tvillingene var fem år da det kom en lillesøster.

– Jeg begynte også å studere da vi flyttet hit, og det hadde jeg nok ikke klart uten så god barnevakt i nærheten.

Les også: Hjerterom med utsikt over hele Harstad

På pikerommet i Stærveien:

– Jeg husker ikke at jeg var så opptatt av plakater og sånn, eller musikk. Men jeg vet at jeg begynte å høre masse på Abba, bare for å lage kontrast til mellomste bror Tom som digget Kiss som jeg ikke syntes noe om. Med årene fikk jeg mer og mer sansen for Bruce Springsteen, og da var eldstemann Roy så raus at jeg fikk arve flere kassetter fra han. Ellers hørte jeg en del på David Bowie, husker Rita.

Innholdsrik oppvekst

Selv er hun også lillesøster. Hun kom til verden i 1973, mens familien enda bodde i en fireroms blokkleilighet i Stærveien: Nabobygget til rekkehuset som de flyttet inn i da Rita var fem.

– Jeg husker jeg var fryktelig sjenert, så da mamma ba meg gå å låne en kopp sukker hos en nabo i blokka som vi kjente godt, turde jeg ikke gå ut fordi det var noen unger ute i gata og lekte. Jeg husker at jeg snek meg ut på baksiden, og løp på baksiden av hele blokka før jeg snek meg rundt hjørnet, forsikret meg om at de ikke så meg, og smatt inn i oppgangen.

Rita ler av historien. Det skulle ikke gå så veldig lenge før hun tødde veldig opp, godt hjulpet av to tøffe storebrødre som var fire og seks år eldre enn henne.

Platting

 Da familien Solborg Salomonsen flyttet fra lavblokka og til endeleiligheten i rekkehuset fikk de seg egen hageflekk og bygde platting hvor de her er samlet til middag. Årstall trolig 1979.

«Jeg har hørt folk som har bodd på Nedre Håpet som barn fortelle at de så opp til oss, bokstavelig talt.»

Rita Solborg Salomonsen

– Jeg kan rett og slett ikke huske at vi pleide å leke inne. Vi var ute hele tiden.

Hadde hun hatt en tilgjengelig tidsmaskin er utelek en av egenskapene hun gjerne skulle ha hentet og introdusert for egne barn. Evnen til å være så langt inne i sosial utelek med andre at de fullstendig glemmer tiden.

Hun husker de laget «tråkkehus» om vinteren. De tråkket opp rom i snøen som ble til lekeleiligheter med stue og kjøkken og soverom. Ekstra stas var det å blande farger for å pynte snø og is. Om sommeren lagde Rita seg små univers i gresset med gårdsbruk og fantasidyr og mye spennende.

– Og så lekte vi «Boksen går». En slags sisten hvor en måtte stå på eller ved en boks, og så gjaldt det for de andre å snike seg inn, være borti boksen og rope «Boksen går», før de ble oppdaget.

Les også: Trofast tromsdaling vendte tilbake

Lyset fra vinduene

Så husker hun også at det var lekekamerater i gjengen som trolig ikke hadde det så bra.

Nedre Håpet hadde lenge en negativ klang i folks bevissthet. I egne boliger der plasserte kommunen alle som trengte kommunal bolig, uansett årsak. Om det skyldes økonomi, rus eller psykiatri.

– Jeg har hørt folk som har bodd på Nedre Håpet som barn fortelle at de så opp til oss, bokstavelig talt. Opp til den øvre delen av bebyggelsen, og at de trøstet seg med at det lyste trygghet ut av våre vindu. Der hos dem var det nok mye forskjellig å forholde seg til, sier Rita. Hun er i dag utdannet sosionom og både hun og mannen har valgt omsorgsyrker hvor de kan gjøre en forskjell for andre mennesker.

Les også: Med hjertet i hesteskoblokka

Anla grusbane

Skulle Per reist i tidsmaskin tilbake til 80-tallet, ville han ha gjort noe mer for at bomiljøet på Håpet fikk seg et eget samlingssted for aktivitet.

– Jeg var med på å etablere en fotballøkke her nede, men på grunn av manglende vedlikehold er arealet etter hvert gitt til kommunen. Uansett spiller ingen fotball der lenger. Dagens unge forstår visst ikke at det går an å spille fotball på grusbane. I dag må det være kunstgress for at de definerer det som fotballbane. Vi har fått det altfor godt, hva?

Statister

 Da noen scener til filmen «Eric the Viking» skulle spilles inn av Monty Python, fikk far og datter Salomonsen delta som statister.

«Dagens unge forstår visst ikke at det går an å spille fotball på grusbane. I dag må det være kunstgress for at de definerer det som fotballbane.»

Per Salomonsen

Per hadde en drøm om fotball om sommeren og så sprøyte banen med vann slik at ungene kunne gå på skøyter der om vinteren.

– Tenk deg så fint dette ville vært. Men det ble med drømmen. Nærmeste anlegg for idrett nå er Mortensnes, eller Skarphallen.

Sjokoladeslang

Da de flyttet til området i 1970 var det ikke særlig med fasiliteter i området rundt Stærveien. Butikken lå på Dramsveien, og Per husker det var vanlig at de gikk opp dit og fikk varene kjørt hjem. Etter hvert kom Høyblokka og det som i dag er Coop Prix ble etablert som nærbutikk.

I dag har de gangavstand til Nord-Norges største kjøpesenter: Jekta Storsenter.

– Der er det fint. Der er vi på kafé nesten hver lørdag, sier Per.

I området nedenfor blokk, lavblokk og rekkehusbebyggelsen på Håpet vokste det med årene opp en rekke arbeidsplasser, flere av dem industriarbeidsplasser, men mange andre firma etablerte seg her med egne bygg eller kontor.

– Jeg husker at både Freia og Nidar hadde kontor her nede, og nå må jeg snakke litt lavt her, men de pleide å kaste sjokolade som var utgått på dato ut i søppelkontainere på utsiden. Så dit dro vi og forsynte oss… Rita «hvisker» det så høyt at hun er sikker på at han på andre siden av sofabordet får det med seg, ser litt triumferende bort på han.

– Dette vesste æ ikkje, kommer det overrasket og oppríktig på bred dialekt fra den opprinnelige vesterålingen borti sofaen.

Per Salomonsen

 Per Salomonsen har bodd i Stærveien på Håpet i 48 år.

– Nei, og dette hører du ikke heller! repliserer datteren kjapt.

Per ler hjertelig og slår fast:

– Foreldet!

Rita opplevde å få gå sine tre første skoleår på Håpet barneskole.

– Så brant den ned, og vi ble flyttet til Mortensnes.

Hun husker at det var mange klassekamerater som kom fra Kvaløya. Skoleutbyggingen hang litt etter boligutbyggingen. Håpet barneskole ble for øvrig aldri bygd opp igjen.

Store forskjeller

– Den største endringen mellom den gang og nå er jo velstandsutviklingen, mener Per.

– Hvis vi skulle ha råd til ferie måtte jeg jobbe masse overtid, og da bare for å kunne dra på campingferie til Sverige.

Med årene er det å reise, ikke bare på en, men gjerne på to-tre ferier hvert år, blitt vanlig for mange.

– Ikke helt sånn for oss, bemerker Rita. Men mens feriemålet i hennes barndom gjerne het Luleå eller Piteå, er det for eksempel London-opplevelser hun har gitt egne barn.

« Jeg husker at både Freia og Nidar hadde kontor her nede, og nå må jeg snakke litt lavt her, men de pleide å kaste sjokolade som var utgått på dato ut i søppelkontainere på utsiden.»

Rita Solborg Salomonsen

– Og jeg har fulgt sønnen min til fotballturnering i Barcelona, så ja. Vi krever nok litt andre standarder nå.

Noen av de søteste barndomsminnene er likevel særdeles kortreiste.

– Jeg husker en gang storebrødrene mine skulle passe meg, og arrangerte hoppekonkurranse fra stuebordet. Plutselig knakk det ene bordbeinet, og alle ble enige om at det var min skyld.

– «Alle»?

– Flertallet ble enig om at det var min skyld, korrigerer Rita med et smil. Hun legger ikke skjul på at det gjorde henne tøff med årene, det å ha to eldre brødre å strekke seg etter.

Brødrene har for øvrig etablert seg i Tromsø de også, og totalt har søskenflokken produsert ikke mindre enn syv barnebarn til de inderlig stolte besteforeldrene.

Les også: Barndommens paradis på Knausen

Søskenflokken

 Hele trekløveret fra Stærveien samlet. Fra venstre Rita (i dag 44), Roy (i dag 51) og Tom (i dag 49).

Spill framfor TV’n

Et annet minne er ekstra sterkt, for det gjentok seg hver lørdag. Da spilte de spill sammen hele familien. TV’n var ikke så sentral som man skulle tro.

– Jeg så jo Halvsju og sånt, men det var vennene mine som ble ropt inn til Barne-TV, ikke jeg. Jeg var som regel ute så lenge det fantes noen å leke med, forteller Rita.

Menyen lørdager har ikke endret seg så veldig. I dette hjemmet har det i alle fall i minst 35 år vært en tradisjon med hjemmelaget lørdagspizza.

– Vi ungene fikk én flaske brus hver til pizzaen. Du vet en sånn liten 0,33 liters flaske med en metallkork du måtte ha åpner til. Aldri mer enn én flakse, og aldri ellers i uka var det brus, husker Rita. Hun erter faren med at besteforeldreregimet er betydelig rausere.

Han innser raskt at han ikke kan argumentere mot akkurat det. For i dag, på en helt vanlig onsdag, midt på lyse formiddagen hjemme hos foreldregenerasjonen i nummer 7, dufter det liflig fra ovnen. Hjemmelagde pizzasnurrer er på gang.

– Barnebarna er så glad i det og så er det så lettvint når de kommer og er sultne, argumenterer bestemor forsiktig.

Alltid i konstant og kjærlig barnebarnberedskap.

Fakta

Myrheim II Borettslag

Myrheim II ligger på Tromsøya, fire kilometer nordvest for sentrum og i nærheten av  flyplassen. Det er gangavstand til Jekta storsenter og K1 handelspark, universitetet og sykehuset. Borettslaget består av tre lav-blokker med fire etasjer og en blokk med tre etasjer med tilsammen 36 leiligheter, pluss sju rekkehus med tilsammen 28 leiligheter. Myrheim II har gode bussforbindelser både med sentrum av byen, UNN, universitetet og fastlandet.

Del denne saken:

sex videos
redhead stepteen throated and fed with cum. https://www.xxnx.sex
website blonde teen in pov casting.