En vidunderlig, liten verden

Det har sine sider å bo i fjerde etasje i ei blokk uten heis – særlig når et piano er en del av det flyttelasset som skal inn. Fire voksne menn og atskillige pauser underveis ble nødvendig for å fikse den tunge utfordringen.

– Jeg ser fordeler i det aller meste. Å bo i øverste etasje gir en fantastisk utsikt! Vi ser havet – Sandnessundet – noe som nesten er det flotteste av alt, og med veranda mot vest har vi fantastiske solforhold. I en hel måned går sola klar av høyblokka fra der vi sitter på verandaen vår, erklærer Odd-Arne, som også stort sett er positiv til trappene.

– Disse trappene bidrar til at jeg holder meg i form. Det er god trening å gå i trapper, mener han.

– Men det kommer jo en dag der vi ikke er i stand til å gå trapper for egen hjelp, og da vi må be om å få installert trappeheis, skyter Bjørg inn.

– Ja, det er sant. Og det er også sant at boligblokker uten heis først og fremst er et problem for de aller eldste beboerne. Vi har en del eldre i nabolaget vårt nå. Det går i bølger, dette, og disse bølgene er naturlige. For en tid siden fjernet vi alle lekeapparatene på lekeplassen. Dette var gamle og utrygge apparater, og det var ingen barn som bodde her og brukte dem. Men nå er bildet i ferd med å endre seg. Flere unge er på vei, og det er derfor tid for å skaffe nye lekeapparater, sier han.

Dette er «verden i miniatyr». Eldre og pensjonister. Barn og barnefamilier. Funksjonshemmede. Innvandrere. Nykommere. Veteraner. En leilighet eid av universitetet, der det er stor gjennomtrekk av gjesteforelesere. En leilighet eid av fylket. En leilighet eid av kommunen.

– Dette fascinerer meg veldig, og jeg er selv veldig opptatt av å kunne skape gode møteplasser der mange ulike mennesker kan treffes, sier Odd-Arne, som er styreleder i borettslaget Olsgård 3.

– Veldig mange av de innvandrerne som flytter hit, klarer helt fint på egen hånd å knytte kontakt med andre i nabolaget, men noen trenger litt hjelp. Det trenger ikke å være så mye, men vi har en tradisjon i tilknytning til generalforsamlingen vår. Når det formelle møtet er over, spiser vi sammen på La Speranza, den italienske restauranten i nabolaget vårt som betyr veldig mye for oss. Der håndhilser vi alle sammen med dem som er nye, for å legge litt bedre til rette for å kunne knytte kontakt og kjennskap, forteller han.

Det er ikke bare rollen som styreleder i borettslaget som trigger interessen hans for å skape møteplasser. Store deler av fritiden bruker han i Foreningen Norden, en organisasjon som jobber for å styrke folkelig nordisk samarbeid. Arbeidet her har gitt kontakt med en rekke andre foreninger, som den russiske foreningen, den polske foreningen, den arabiske og den afghanske – og langt på vei er leiligheten til Odd-Arne og Bjørg blitt en møteplass, slik han ønsker å skape mange av.

– Her er et bilde fra da vi hadde søstrene Sima (35) og Leyla (17) Noori på besøk. De kommer fra Afghanistan, der Sima satt som medlem i parlamentet frem til hun måtte flykte. Hun utdannet seg til advokat i Iran, noe som naturligvis var kontroversielt, men i dag jobber hun som assistent i Omsorgstjenesten Sørøya. Hun har ei fantastisk historie, og lillesøstera er ikke mindre fascinerende. Hun er elev på Kongsbakken videregående skole og er engasjert i samfunnsspørsmål. Hun har meldt seg inn i AUF, snakker norsk med tromsødialekt, og hjelper søstera hvis hun skulle stå fast i enkelte ord…

Han avbryter seg selv og smiler litt.

– Jeg er ufattelig heldig som får møte så mange fantastiske mennesker, mener han.

– Dere lever veldig tett på hverandre når dere bor i et borettslag som dette?

– Jeg synes egentlig ikke det! Husk at Håpet som bydel snart er 50 år. Den gangen alt dette var nytt, fremsto det sikkert som veldig tettbygd, men i dag er det mange områder som er bygget langt tettere enn hva vi har det her, påpeker han.

Likevel kan han glede seg over alle de fordelene det gir, å kunne bo i et område som er så folkerikt at det gir mening å opprettholde viktige servicetilbud her, som en god nærbutikk.

– Avstanden til handelsparken på Langnes er ikke lenger unna enn en flott spasertur, og bussforbindelsen her er nesten det beste av alt, for bussene går så ofte at det veldig sjelden har noen hensikt å bruke bilen. Vi er ikke spesielt godt fornøyd med plasseringene av busstoppene, særlig med tanke på de eldste pensjonistene, men frekvensen på bussavgangene er det absolutt ingenting å si på, mener han.

I dag er Odd-Arne og Bjørg i en alder der muligheter for å installere heiser og plasseringene av busstoppene er viktigere enn montering av lekeapparater. Fireromsleiligheten på drøye 80 kvadratmeter gir de to mer enn nok boltreplass. Fra tidligere forhold har Bjørg to sønner, akkurat som Odd-Arne har to døtre – og til sammen har de sju barnebarn – men lyden av barnelek har ikke preget leiligheten deres på daglig basis.

– For oss er dette en leilighet i perfekt størrelse. Den er romslig, men jeg er glad for at vi ikke har enda mer plass enn vi har. Da hadde vi bare samlet på masse rot. Nå må vi av og til foreta en opprydding, og det bidrar til at vi kanskje er litt disiplinert, mener Bjørg.

– Hva er det tydeligste særtrekket ved dette borettslaget?

– Det er et ganske lite borettslag, og driften har alltid vært nøktern. Husleia har vært holdt ganske lav, og det har man klart ved at man hele tiden har klart å være i forkant med viktig vedlikehold, mener Odd-Arne.

– Er det noe dere savner her?

– Ja, vi har diskutert at vi ikke har noe garasjeanlegg. Det fantes en gang planer for dette: Vi skulle få på plass både garasje, personheiser og verandaer på begge sidene av blokkene – og alt dette skulle finansieres ved å bygge nye boliger på et friareal borettslaget råder over. Det ble aldri noe av disse planene. «Byggekrakket» bidro til dette. Men idéen ligger jo der! Og jeg synes det er spennende å kunne bidra til å realisere visjoner – enten de er for dette borettslaget, eller de handler om å utvikle hele Håpet som bydel, mener han.