Ekte korpsånd

Vi er kommet til den tiden av året hvor dedikerte musikere i alle aldre, farger og fasonger, tar til gater og veier med det sikreste vårtegnet langsmed snøskavlene: korpsdefilering. Høytid og feiring er i svært mange sammenhenger synonymt med hornmusikk. Og lite er så stusselig som en 17. maifeiring uten et korps.

– 17. mai er den artigste dagen, kommer det resolutt fra Frida Garcia. 13-åringen får helhjertet støtte fra både storesøster Mariana og mamma Beate.

– Slitsomt, men veldig artig!

Frida i Tromsø begynte å spille klarinett da hun var ni år. Mona Storvik var også ni da hun fikk utdelt det samme instrumentet. Hun bærer nå stolt 25 års medaljen fra Norges Musikkorps forbund på uniformsjakka til Hammerfest Musikkforening. I år er det 40 år siden Mona begynte i Henda skolemusikk sammen med hele vennegjengen sin på hjemplassen Averøy.

Livet har ført Mona til mange ulike steder, og kun avbrutt av en svangerskapspermisjon, har hun alltid vært aktiv i korps.

– Uansett hvor jeg har flyttet har jeg funnet et korps. Det er en veldig grei måte å komme i kontakt med folk på, anbefaler Mona.

Nettopp det sosiale trekkes fram av korps -familien i Tromsø også. Vennekretsen for dem alle tre har blitt mer mangfoldig på grunn av korpset.

Få fritidsinteresser forener ulike aldergrupper like godt som et korps. Mariana Garcia mener dette gjør øvingene mer morsomme og sosiale.

– Det er spennende å kunne diskutere med ulike folk, og med mange som har mye erfaring, sier hun.

– Og du har ingen reservebenk i et korps, påpeker Mona i Hammerfest.

– Her handler det ikke om alder eller kjønn for å delta. Alle stemmer er i utgangspunktet like viktige, selv om enkelte grupper eller instrument kan trekkes fram på ulike konserter eller oppdrag, forklarer korpsveteranen.

Da Frida og Mariana begynte i Tromsdalen musikkorps for fire år siden, var de bare rundt 12 medlemmer. Nå teller de 42 og korpset er full-stendig revitalisert, mye takket være den aktive, dyktige og kreative dirigenten Marius Slåttsveen. På repertoaret står musikk fra Star Wars, Phantom of the Opera og mye annet spennende.

Mona mener det å innimellom kunne ta en pause fra hverdagen er viktig. I den øyeblikket du sitter og spiller, er det kun neste note og klang som du klarer å tenke på.

Og nå står altså årets største høydepunkt – og kraftanstrengelse – for døren.

– Hvis jeg skal få komme med en oppfordring er det hvor viktig det er å støtte korpsene, sier Beate.

Først og fremst handler det om at også foreldrene – ikke bare barnet som spiller – må involvere seg i korpset. Det handler om støtte og hjelp til å gjennomføre konserter og dugnader. Men så er det viktig å bidra som publikum. Rett og slett unne seg en korpskonsert i ny og ne.

For et korps er mye, mye mer enn lange marsjer!