Bildet viser stadionanlegget i Hammerfest, og viser hvordan dette ligger plassert i forhold til By-Bo-blokka. I forkant ser vi gressbanen med løpebaner, i bakkant ser vi gangveien som går opp til fjellet Tyven. Selv om det er litt vanskelig å forstå ut fra dybden bildet, ligger det en fullverdig grusbane i bakkant av gressbanen.

Denne historien skulle aller helst handlet om hvordan fotballen utviklet seg til å bli en suksesshistorie for Hammerfest, men slik har det ikke gått. I stedet illustrerer bildet mer enn noe annet rivaliseringen mellom HIF og Stein. I HIF ønsket man at Hammerfest skulle følge eksemplet fra andre nordnorske byer, og få anlagt kunstgress på sine stadionanlegg. Dette ønsket derimot ikke Stein, som også drev friidrett – blant annet drev noen av dem med spydkast. Dermed ville de beholde naturgresset. Sesongen for naturgress er ganske kort i Hammerfest, for å si det diplomatisk. Totalt ble det ikke mer enn 2-3 kamper på hver av klubbene i løpet av en sesong, 3-4 kamper hvis sommeren var unormalt varm, og dermed klarte ingen av klubbene å markere seg i konkurransen med sine nordnorske rivaler.

Så hører det med til historien at stadionanlegget er blitt utvidet i løpet av de siste årene, ved at man har sprengt vekk fjell. Slik er det også blitt mulig å få anlagt kunstgressbane. Ikke bane med fulle banemål, riktignok, men nok til at det er egnet til trening.

Les «I alle dager» (34) her

Les «I alle dager» (32) her

Les «I alle dager» (30) her

Annonse