Annonse

Idé og inspirasjon

– Det går ikke an å flytte fra dette!

– Jeg tror vi har sett på 100 eneboliger, men hver gang kommer vi hjem, setter vi oss i godstolen, se på utsikten og så sier vi nesten i kor: Det går ikke an å flytte fra dette!

Tekst: Oddny J. Johnsen

Del denne saken:

 Jane forteller at de har tenkt på og drømt om enebolig flere ganger, men de klarer ikke flytte fra denne fantastiske utsikten.

Latteren kommer alltid trillende et lite stykke foran Jane Therese Nilsen, eller «Duracellkaninen» som hun også kalles. På toppen av Fuglenes, med det hun sverger på er Hammerfests absolutt beste utsikt, har hun bodd sammen med sin kjære Torbjørn siden 1972. Eldstegutten Jørgen var bare noen måneder gammel da. Gift har paret vært siden 1970.

En liten Pippi

– Vi møttes 18. januar 1968 og gifta oss 20. juni 1970, sier hun som har kontroll på det aller meste. Med samme livsinnstilling som Pippi, tester 70-åringen gjerne ut nye ting og tilbakelegger uten unntak 10.000 skritt hver dag. Nær sagt på automatikk. I dag har hun ikke gått inn for å gå tur ennå, men i det klokka passerer 18 denne kvelden står det 8.900 skritt på telleren.

– Hvis jeg ikke har nok, går jeg på tredemølla nede i kjelleren før jeg legger meg.

God form er Janes eneste medisin. Etter å ha fått et hjerneslag først som 50-åring, og deretter et nytt da hun var 54, har hun lært å ikke ta helsa for gitt. Hun trener nå for å holde seg medisinfri. Men det å være i form alltid har ligget naturlig. Hun spilte aktiv håndball på A-laget her i byen til hun var 38!

– Både jeg og Torbjørn har spilt håndball på relativt høyt nivå og er begge Nord-Norge-mestere. Det var slik vi møttes. Men da jeg var 38 var jeg jo bortimot dobbelt så gammel som flere på laget. Likevel deltok vi det året i Norgescupen. Jeg husker vi var sørpå og jeg scoret ni mål i en og samme kamp. Etter det la jeg opp. Du kan si at jeg ga meg mens jeg var på topp, sier hun og så kommer latteren trillende igjen.

VADSØVEIEN BORETTSLAG
Vadsøveien Borettslag ligger øverst på Fuglenes i Hammerfest og består av tre rekkehus med til sammen 18 leiligheter. Herfra er det utsikt til hele Hammerfest, med sentrum litt over ,midten av dette bildet – innerst i havnebassenget.

 Her er Jane Therese og Torbjørn Nilsen avfotografert i kjøkkenet sitt i 1983 og 2021. De bor i Vadsøveien borettslag i Hammerfest.

Elsker aktivitet

De har fått to sønner, Jørgen i -72 og Vegar i -76. Ungene ble i tur og orden rekruttert både til håndball og fotball og etter hvert startet eldstemann med turn.

– Og så var det selvsagt ski om vinteren, men det var ingen umiddelbar suksess. Vegar kom med et sitat som fortsatt står seg: «Jeg liker ikke å gå på ski. Jeg blir så trøtt i pusten!»

Mammaen, derimot, elsker å gå på ski og hadde i en periode før hun ble 50 kryssing av Finnmarksvidda på programmet hver eneste vinter. Hun og en venninnegjeng pleide å gå fra Tverrelvdalen ved Alta og over til Karasjok. En distanse på over 90 kilometer.

 Jørgen er eldste sønn og har også etablert seg i Hammerfest. Her er han foran sitt eget konfirmasjonsbilde.

I de senere år har Jane begynt å gå ­pilegrimsleden i Spania sammen med en ­venninne. Den er totalt på 800 kilometer. De har hittil tilbakelagt 500 av dem, og kommer til å skynde seg tilbake så snart hverdagen blir litt mindre korona og litt mer normal.

– Vi er der i 14 dager og går i 10 av dem. Da tilbakelegger vi normalt rundt 30 kilometer hver dag. Vi ser ikke så store sjanser for 2021 med tanke på utenlandsreiser, og har foreløpig planlagt tur til Rondane i august.

 Jørgen fotografert dagen etter at han tok en 8 kilos laks i Repparfjordelva. Han og pappa Torbjørn var egentlig på hyttetur, men gutten ville rett hjem for å vise den til mamma. Da de kom på å overraske storfiskeren med fotografering var laksen allerede fryst ned. Jørgen i samme døråpning cirka 35 år senere. Fortsatt uten laks.

Reiselyst

Torbjørn er den som balanserer av for tempoet til kvinnen i sitt liv. Ikke for det, han er rimelig aktiv selv. 75-åringen har to faste dager i uka hvor han «sitt å lyg» sammen med en kompisgjeng fra Odd Fellow. Her har han vært aktiv de siste 30 årene, og er alltid den som står for matlagingen der.

– Kjøkkenet er hans domene. Han skjønte tidlig at han måtte ta grep der for ikke å sulte i hjel, flirer Jane. Selv baker hun gjerne kaker på innpust eller fikser klær med symaskinen på utpust. Og så er hun porselensmaler. I de siste 30 årene har hun tilhørt en fast gjeng som driver med keramikk og porselensmaling nede på sykehuset, med unntak av 2020, selvfølgelig. Da alt ble stengt.

Tross koronaen har hun likevel klart å gjennomføre fire møter i uka med ulike venninnegjenger. Venner og reisevirksomhet er de to store hobbyene til ekteparet.

– Det vi har hatt av penger har vi brukt på å reise. Vi har aldri vært så veldig opptatt av ting.

Utferdstrangen ligger kanskje i blodet. Janes pappa var sjømann i utenriksfart, og hennes mamma kom til Hammerfest i 1942 som russe­fange.

Spesiell skjebne

– Mamma døde i august 2020, og ble 95 år gammel. Hun var alltid sentralen i livet vårt. Mamma bodde i det tre etasjers barndomshjemmet mitt helt til hun ble 92, før hun flyttet i omsorgsbolig. Hun var helt klar til det siste, og fortalte ofte fra livet og skjebnen sin.

I 1942 ble Halia, eller Hanna Anni Evensen som ble navnet hennes etter at hun kom til Norge, kidnappet av tyske soldater. Hun og 300 andre jenter ble tvunget ut fra hjembyen Njepropredrovsk i Ukraina. De ble først sendt til Tyskland og deretter spredt utover. Hanna ankom Hammerfest 19. juni 1942. Kun to av jentene som ble sendt til Nord-Norge ble igjen her etter krigen, og det skulle ta 25 år før Hanna fant sin ukrainske familie igjen. Da hadde hjembyen, som var en industriby, blitt stengt ned og familien hadde blitt flyttet på.

– Mamma var aldri tilbake i Ukraina, men fikk seg noen turer til Russland. Hun jobbet mye som russisk tolk her i byen, forteller Jane.

Som om ikke den opprivende krigshistorien til mammaen var nok, så bød livet for flere prøvelser for Jane og familien.

– Vi var til sammen fire søsken. Men den ene broren min druknet da han var syv år. Så hadde jeg ei multihandikappet lillesøster. Hun hadde Celebral Parese og utviklet aldri talespråk. Pappa var til sjøs i lange perioder og da var jo mamma alene med oss. I alle år jobbet hun kveld i garderoben på Grand. Da måtte vi ungene passe hverandre. Jeg husker at vi som den naturligste ting tok søsteren vår med på alt. Hun satt i vogna si og var med mens vi lekte rundt henne, og vi ble aldri ertet for at hun var annerledes!

 Mamma Hanna, som var kjernen i familien, døde i 2020. Da hadde hun rukket å bli 95 år gammel. Fortsatt dekker datteren Jane ubevisst bordet til moren også foran familiemiddager. Hannas skjebne er svært spesiell. Hun og 300 andre ukrainske ungjenter ble bortført av tyske soldater. Hanna ble sendt helt nord til Hammerfest og valgte å bli igjen da krigen var over.

Annonse

Søster på Trastad

Da søsteren var 12 begynte løftene å bli for mange og tunge, og det eneste tilbudet om hjelp som fantes for Hammerfest-familien var å sende jenta bort. Fra da bodde hun på institusjonen Trastad gård utenfor Harstad.

– Huff, det var aldri noe koselig å besøke henne der. Det ble mye bedre etter at Trastad ble nedlagt og hun fikk seg egen leilighet på Borkenes i Kvæfjord, med assistenter som hjalp henne. Da fungerte hun også mye bedre, forteller Torbjørn.

– Mot alle odds fikk hun leve til hun ble over 60. I dag ligger de i den samme familiegraven her i Hammerfest, både mamma, pappa, broren og søsteren min. Jeg har en bror igjen, og han bor i Sarpsborg, forteller Jane.

Kanskje fører det at hun tidlig opplevde hvor brutalt livet kan være, at hun selv tok skrekkelig lett på det å få hjerneslag.

– Vi var på en fest nede på Odd Fellow, da jeg plutselig mistet krafta i den ene siden og ramlet. Så kjentes det akkurat som det skled en tykk væske ned over hodet mitt. Fastlegen min var tilfeldigvis på samme fest. Han sto tilfeldigvis ute og røkte, kastet et blikk på meg og sa.

– Hun der har fått slag, få henne opp til ­vennene mine på sykehuset.

Siden sykehuset ligger like ved, kom Jane raskt under behandling og fikk ingen varige men. Etter et par dager var hun oppe og i farta igjen, selv om det tok litt tid å trene opp den siden av ­kroppen som hadde fått lammelser.

 Jane og Torbjørn i sofakroken, en sofa som er relativt ny. Den forrige sofainvesteringen var fra 1977, og var såpass voksen at den fikk gjøre nytte for seg i flere tiår.

Nytt hjerneslag

– Men etter at det nye slaget kom fire år senere, da måtte jeg slutte å jobbe, sier hun som har vært i tannhelsetjenesten i alle år. Det andre slaget kom da hun var hjemme. Det artet seg helt annerledes og Jane oppsøkte ikke legehjelp før dagen etter, men heldigvis gikk alt bra nok en gang.

Da paret kom i 50-årene fikk de seg altså en restart i livet på flere områder. Fusjon og nedleggelse gjorde at Torbjørn måtte oppleve å bli arbeidsledig som 54-åring, uten særlig utdannelse å vise til. Heldigvis fikk han etter en stund ny jobb i en elektrobedrift hvor han kunne jobbe til han gikk av med pensjon. Men det var en ­periode der med arbeidsledighet og alvorlig s­ykdom de ikke ønsker seg tilbake til. Er det noe de har skjønt for lengst så er det at livet skal nytes her og nå, for du vet aldri hva morgendagen bringer. Dette ble bevist for familien nok en gang sist romjul. Sønnen Vegar, som nå bor i Nannestad, har helt siden raskatastrofen på ­Gjerdrum vært en del av kriseteamet for ofrene der.

 Torbjørn i pizzaproduksjon på kjøkkenet på sin egen 40-årsdag i 1985.

Mandagsmiddag

– Det gjelder å ta godt vare på hverandre og gripe de mulighetene vi får til å være sammen, lyder Jane og Torbjørns filosofi. Hver eneste mandag så lenge de kan huske, har de samlet hele storfamilien til felles middag. Etter at Hanna døde i fjor er det en tallerken mindre ved bordet.

– Det hender jeg glemmer meg og dekker på til henne likevel. Men nå varierer jo antallet litt hele tiden. Barnebarna er i ferd med å bli voksne, og i dag hadde en av dem med seg kjæresten sin.

Da de ble besteforeldre kom det like godt fire barnebarn på fire år, og denne gjengen er nå i ferd med å entre 20-årene. Så kom det til slutt en liten attpåklatt som nå har rukket å bli 12. Snart skal en ny generasjon finne ut hva de skal få ut av livet sitt, og vil kanskje være klar for å etablere seg om noen år.

De 100 kvadratmetrene i Vadsøveien kostet 26.125 kroner i 1972. Borettslaget er veldrevet og består av tre rekkehus med til sammen 18 leiligheter.

– Vi kjøpte mens boligmarkedet ennå var regulert. Økonomisk var det et tyngre løft å kjøpe sofa i 1977. Den kostet da 12.000 kroner, nesten halvparten av det vi ga for hele boligen fem år før. Men sofaen ble kjøpt på ­avbetaling, med avtale om å betale på den når vi ville. ­Tilliten til kundene var høy den gangen, ­erkjenner Torbjørn.
– Nå er vi de som har bodd desidert lengst i dette borettslaget. Og herfra tror jeg du må bære oss ut. Vi kan bare ikke flytte fra dette, sukker Jane henført, og skuer ut over byen sin.

  Jane og Torbjørn er nå de som har bodd lengst i Vadsøveien. Dette bildet er fra en liten nabofest på 80-tallet.

Del denne saken:

sex videos
redhead stepteen throated and fed with cum. https://www.xxnx.sex
website blonde teen in pov casting.