Annonse

Idé og inspirasjon

Den trygge trivselen

To ganger har Annalena (54) og Christer (52) seriøst vurdert å flytte fra leiligheten sin på Lunheim. De studerte alternativer. De deltok på visninger. Og begge gangene konkluderte de at livet på Lunheim er for godt til at de vil bytte det for noe annet.

Tekst: BONORD

Del denne saken:

 2001: Unger var det nok av i nabolaget på Lunheim; de møttes hos hverandre – og det holder stadig vekk kontakten med hverandre selv etter at voksenlivet har innhentet dem og de har forlatt barndommens rike. 2019: Annalena og Christer er i dag alene tilbake i leiligheten i Planetveien, etter at ungene Grim og Lovisa flyttet hjemmefra allerede da de var 18- og 19 år unge. I dag bor de unge på Gotland og i København.

Fra kjøkkenbordet sitt i Planetveien kan Annalena Nordin Pedersen studere den utsikten hun har kunnet nyte i 24 år nå: Over sundet mot Tromsøya, mot Skattøra, mot UNN og videre. Videre mot Kvaløyfjellene og videre. Videre mot vest og resten av verden. Det hele er et maleri som alltid er det samme og som likevel hele tiden forandrer seg, som nå når skumringen faller på, når lysene kaster seg over rolig vann eller når sola vender tilbake – eller finner det for godt å ville forsvinne.

– Er vi rare som aldri har tatt steget og skaffet oss enebolig? Har vi vært feige? Mange som er på samme alder som oss gjorde jo det, den gangen ungene var på den alderen da de krevde veldig mye plass. I dag er begge våre egne unger flyttet hjemmefra, og det samme opplever jo vennene våre med sine barn. Nå planlegger de å selge eneboligene sine, flytte til leiligheter igjen og kvitte seg med alt det de ikke vil få plass til i sine nye leiligheter. Dette er i alle fall noe vi slipper, smiler hun.

Forelsket på ferietur

De kom hit i 1995, og leide de første årene i ei av blokkene et steinkast nedenfor rekkehuset som har vært hjemmet deres siden 1997.

– Vi møtte hverandre i Luleå. Annalena er derfra, mens jeg hadde bodd ulike steder i Sverige. Jeg studerte i Luleå, og jeg fikk jobb der i Sveriges Radio. Annalena var ferdig utdannet førskolelærer. Den gang var det ikke så lett å få jobb som førskolelærer i Sverige, mens det i Norge var så stor mangel på førskolelærere at vi fikk dekket kostnadene til flytting. Og så ble vi i tillegg sikret barnehageplass til ungene, som den gang var ett og fire år, sier Christer.

 Grim og Lovisa bruker kjøkkentrappa som lekestativ, i interiørfarger som var vanlig i alle typer hus den gang. I dag er Annalena omgitt av lysere omgivelser, og hun kan fortelle at de har gjennomført flere runder med oppussing, selv om det ikke har nødvendig med omfattende oppgraderinger av leiligheten.

– Planen var at vi skulle bo i Tromsø i to år. Men etter to år hadde vi jo bare så vidt rukket å bli kjent med byen, sier Annalena.

– Vi flyttet til Tromsø fordi Annalena forelsket seg i Prelaten, sier Christer.

– Det er å overdrive! Men det var på gamle Mirage at jeg sa de berømte ordene: «En gang vil jeg bo i Tromsø». Den gang var vi bare på ferie her, og jeg hadde jo ingen aning om at jeg faktisk skulle bo det meste av livet mitt i denne byen, sier Annalena.

I august 1997 flyttet de inn i det som har vært «hjemme» i 22 år.

– Blokkleiligheten vi hadde leid frem til da, skulle selges, og da måtte vi ta et valg. Vi fikk snusen i at det skulle bli noe ledig her oppe, og det var medlemskap og forkjøpsrett som gjorde at vi til slutt fikk tilslaget, forteller Christer.

– Da vi kjøpte denne leiligheten ble dette den dyreste leiligheten som noen gang var solgt på fastlandet. Prisen var vanvittig, 565.000 kroner, og det manglet ikke på folk rundt oss som var rystet over hva vi gjorde: «Dere blir gjeldsslaver for resten av livet, og kommer aldri til å gå igjen pengene deres.» Mest av alt forteller vel dette hvor mange år som har gått siden den gangen, erkjenner Annalena.

Liker boformen

Mens Christer opprinnelig kommer fra Kåfjord og flyttet til Sverige som 12-åring, er Annalena så svensk som noen kan få bli. Dette preger hennes syn på boliger.

– Jeg har jo bodd i leilighet i hele mitt liv og vet egentlig ikke om noe annet. I resten av Skandinavia er det vanlig å leie bolig. Det er Norge som skiller seg ut ved at man eier den boligen man bor i, forteller hun.

Christer har et tilnærmet ideologisk syn på livet i borettslag.

 Morfar Allan er kommet helt fra Sverige for å hjelpe Grim med å montere nytt kjøkken fra IKEA. Christer – mange år etterpå – i det samme kjøkkenet.

– Hele ideen om borettslag tiltaler meg. Det handler om å dele på risiko og ansvar. Det er nøkternt og funksjonelt. Det er lite jacuzzi og luksus, men veldig mye trygghet. Det liker jeg. Når så mange boliger er planlagt i samme område, så er også viktige funksjoner tilrettelagt; bussforbindelse, butikk, skole, servicefunksjoner, forklarer han.

– Vi lever jo tett på andre mennesker, og kanskje er ikke denne boformen noe som passer for alle – hvis du er vár for lyder eller ikke klarer å ta hensyn til andre, påpeker Annalena.

– Det finnes «sure epler» over alt, men i Terrassen borettslag er det 200 boenheter. Det er så pass mange at selv om det skulle finnes noen naboer som er sure eller vanskelige, så greier ikke disse å overskygge følelsen av et veldig godt miljø og et godt naboskap, mener Christer.

 Christer, kåfjordingen som hadde bodd mange år i Sverige da han møtte Annalena. (FOTO: Rune Stoltz Bertinussen).

 Annalena, svensken som ble forelsket i Tromsø på ferietur - forelsket i gamle Prelaten og Le Mirage. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen).

Flere generasjonsskifter

Miljø endrer seg hele tiden. Både bomiljø, innemiljø og utemiljø. Interiøret er endret flere ganger, fra den gangen de flyttet inn i en leilighet som var preget av mørk og ubehandlet furupanel – slik de fleste leilighetene var på den tiden. Utemiljøet har endret seg, fra den gangen det viktigste for borettslaget var å holde felleskostnadene så lave som mulig, til at det nå er satt fokus på renovering og modernisering. Men også bomiljøet har endret seg. Flere ganger.

– I løpet av de årene vi har bodd her, tror jeg vi kan si at nabolaget vårt har vært igjennom tre generasjonsskifter, mener Annalena.

– I en periode var vi mange som hadde barn på samme alder, og vi møttes på mange arenaer på grunn av ungene, og vi opplevde et felleskap av den grunn. Så ble ungene i nabolaget eldre, og noen flyttet. Men hele tiden kommer det jo nye til. I dag er det veldig mange barn i rekka nedenfor oss, sier hun.

– Men hvilke felles møtepunkter har dere med naboene i dag når der ikke har unger som bor hjemme?

– Vi har vel egentlig ikke felles møtepunkter med naboene på samme måte som tidligere. Vi omgås jo de vennene vi alltid har hatt, også de som har flyttet herfra. Men vi er på hils med naboene. Vi slår av en prat når vi møtes, og vi hjelper hverandre når det trengs. Når vi reiser bort, er det naturlig for oss å overlate husnøkkelen til en av naboene som kan se etter at alt er som det skal, og som kan vanne blomster og mate katta. Det er sånt naboer gjør, sier Christer.

– Dette gir en form for trygghet. Og trygget er viktig for trivsel, mener han.

 «Synkron» feiring av 17. mai i ei gate preget av teglstein som kan minne om engelsk byggeskikk. Den samme gata i dag; høyst gjenkjennelig, men likevel moderne.

Del denne saken: