Annonse

Idé og inspirasjon

De var med helt fra da BONORD startet

Bjørg (80) sitter med andel nr 2 i gamle Tromsø Boligbyggelag. Hjørdis (86) flyttet som ungjente inn i den aller første borettslags­blokka som ble bygget i Harstad. Alf (69) var unggutt da han flyttet inn Nord-Europas største boligblokk i Hammerfest.

Tekst: Skjalg Andreassen

Del denne saken:

 

De tre har vidt forskjellige historier fra tre ulike byer som hadde helt ulike motiver for å etablere boligbyggelag.

■■■ Hjørdis Flatås vokste opp i et Harstad som hadde et enormt behov for å bygge nye boliger i gjaenreisningen etter krigen. Dette var bakgrunnen for at Harstad Boligbyggelag (Ha-Bo) ble stiftet i 1946, og Hjørdis kunne flytte inn i Hans Egedes gate 22 – BONORDs aller første borettslag.

■■■ Alf E. Jakobsen flyttet til et Hammerfest som var preget av at industrien i Norge ble modernisert og effektivisert. Dette gjaldt også fiskeindustrien, der Findus på 1950-tallet planla stor utbygging. Hammerfest og omegn bolig­byggelag ble stiftet i 1959, og som 11-åring flyttet Alf inn i «Hesteskoblokka» i 1963.

■■■ Bjørg Solveig Johnsen vokste opp i Tromsø sentrum i årene etter en krig som ikke hadde rammet byen i form av bombing – og som derfor i løpet av etterkrigsårene var preget av en nedslitt, trang og til dels helseskadelig boligmasse. Tromsø skrek etter fornyelse, noe som bidro til at Tromsø Boligbyggelag ble etablert i 1966.

Hjørdis, Alf og Bjørg har vidt forskjellig bakgrunn, men er typiske for hver sin by – og for den utviklingen som er skapt av de boligbyggelagene som sammen ble til BONORD i 2015.

Kritiske sanitære forhold

– Jeg vokste opp i Vestregata, midt i sentrum, den gang Fredrik Langes gate var akebakken vår og alle husene hadde utedass. Folk bodde tett og det var lytt imellom husene. For å få kontakt med naboen, banket vi i veggen, og så åpnet man vinduene for å prate sammen. Vi hadde ikke behov for telefon da, smiler hun, og beskriver de sanitære forholdene slik:

– For å gå på do måtte vi ned trappa ut i bakgården, der vi etterpå måtte opp på en lem der det var tre hull. En hel familie kunne altså sitte på do samtidig, forteller hun.

 Bjørg Solveig Johnsen flyttet til Håpet 1969 – den gangen bydelen var helt ny og befant seg midt ute i ­ødemarka.

Boligene ble aldri modernisert, og ble revet tidlig på 1960-tallet. Da flyttet hun til Nerstranda til en leid leilighet der standarden ikke var særlig bedre.

– På Nerstranda var det jo massevis av boliger. Der hadde vi WC, og det var jo egentlig fantastisk med tanke på hvor beskjeden standarden ellers var. Det var lytt og bråkete, og jeg husker store rotter i gangene. Ikke særlig trivelig! Bad hjemme var det jo dårlig med for de fleste, men vi hadde offentlig bad den gangen, Tromsø Bad, der folk fikk vasket seg skikkelig, sier hun.

Selv begynte hun å jobbe i administrasjonen på Coop allerede som 15-åring, der hun tjente forholdsvis bra og der hun fortsatte å jobbe i hele 51 år. Og når hun forteller sin historie om hvordan hun bodde i oppveksten, så forteller hun uten å være preget av verken vemod eller nostalgi. Hun slår ganske enkelt fast at dette var boligstandarden i Tromsø til langt ute på 1960-tallet, som en uuttalt bekreftelse på at det var et stort behov for etablering av et bolig­byggelag som kunne sette fart på boligbygging – og standardheving.

Flyttet inn i himmelen

I forsvarsbyen Harstad jobbet Hjørdis Flatås hele sin yrkeskarriere i Forsvaret – noe som også tok henne til flere andre steder av landet. Men hun vendte tilbake til Harstad.

 Hjørdis Flatås flyttet som ungjente inn i det første borettslaget som ble bygget i Harstad – i 1949. Og her bor hun fortsatt!

– I barndommen bodde vi i en leid leilighet som jeg husker som veldig fin. Men da krigen brøt ut ble denne leiligheten overtatt av tyskerne, og i løpet av krigen måtte vi flytte fra sted til sted av samme grunn – hele tiden til dårligere standard og forhold. Det var ei fæl tid, og den fæle tida fortsatte også etter at freden kom, fordi boligmangelen var så stor etter at byen hadde vært så herjet av krigen, forteller hun.

Da hennes far, Alf Bottolfsen, hørte om ­planene om å etablere et boligbyggelag, meldte han seg straks interessert. Og da det første boretts­laget ble reist, ble det aller første aksje­brevet i det nye borettslaget utstedt til Alf Bottolfsen.

 – Jeg har bodd mange steder, men her trives jeg virkelig, forteller Hjørdis Flatås. Som voksen overtok hun barndomshjemmet i Hans Egedes gate 22.

– Jeg har dette aksjebrevet fortsatt. Men pappa var ikke det første medlemmet i Harstad Boligbyggelag, så han fikk ikke velge leilighet først. Han var nummer tre, forteller Hjørdis, uten at begeistringen av noe særlig mindre den dagen hun som 15-åring kunne flytte inn sammen med søster, mamma og pappa.

– Det føltes som å flytte inn i himmelen – å endelig kunne få mulighet til å bo i ei leilighet som var moderne. Det var jo fortsatt knagre tider den gangen, og mye av arbeidet måtte utføres ved egeninnsats, og jeg husker noen av oss ­klaget litt på at badene var små. Men jeg husker at jeg selv svarte: «Ja, men på dette badet kan jeg få være alene!» Dette var rett og slett noe ingen av oss var vant til den gang, forteller hun.

Det tok ikke så mange årene før hun flyttet hjemmefra, men senere skulle hun flytte tilbake og overta foreldrenes leilighet.

– Jeg har bodd veldig mange forskjellige steder. Men her trives jeg virkelig!

 «Aksjebrev nr 1». De første borettslagene i Harstad var organisert som aksje-selskaper, og Hjørdis’ far var den første kjøperen av leilighet i det første borettslaget.

Tiltrukket av industrireisingen

Til Hammerfest flyttet 11 år unge Alf E. Jakobsen fra Rossfjordstraumen, sammen med to søsken, da Findus kunne lokke med arbeid til både pappa og mamma. Da hadde Findus jobbet med sin ekspansjon lenge, og både direkte og indirekte bidratt til at Hammerfest og omegn bolig­byggelag ble stiftet i 1959.

 Familien flyttet til Hammerfest da både mor og far fikk jobb på Findus. Fabrikken ekspanderte raskt og behovet for boliger var stort.

– «Hesteskoblokka», eller Elvestrand borettslag, flyttet vi inn allerede i 1963. Slik jeg husker det, ble blokka ferdigstilt etasje for etasje, og vi flyttet inn i første etasje, forteller han.

«Hesteskoblokka» besto til slutt av ­imponerende 124 leiligheter. Og Alf E. Jakobsen skulle etter hvert bli en av Hammerfests mest sentrale personer – ikke bare som ordfører, men som en av landets mest populære ordførere. Men som innflytter, liten av vekst og med bred dialekt, var han alt annet enn populær. Og som ung var det ikke akkurat kontorarbeid han bedrev.

 Familien flyttet til Hammerfest da både mor og far fikk jobb på Findus. Fabrikken ekspanderte raskt og behovet for boliger var stort.

– Den gangen var det å slå eller å bli slått, og jeg var i en periode en som skulle «tas». Men jeg klarte å slå fra meg og oppnå respekt, forteller han om tiden som ledet til at han allerede som 15-åring mønstret på som mannskap på tråleren «Robert senior». Han jobbet hardt i skoleferiene – også for å spe på familieøkonomien.

– Vi bodde i ei treromsleilighet, og der bodde vi helt til vi i 1968 etablerte oss i et rekkehus på Fuglenes, forteller han.

Etablerte bydel i ødemarka

Mens boligbyggelaget i Harstad etablerte sine borettslag midt i sentrum, valgte boligbyggelaget i Tromsø å satse på store feltutbygginger langt utenfor byen – som på Håpet, der Bjørg i flere perioder har valgt å bo.

– Dette var virkelig «ødemarka» da jeg flyttet inn i Dueveien i 1969, men for meg passet det veldig godt, fordi NKL hadde etablert seg på Håpet og jeg derfor fikk kort vei til jobb. Og det var flott her, kan du tro, selv om det uvant for de fleste. Alle rekkehusene var jo nøyaktig likedan, og folk var ikke vant til å låse ytterdørene, og det skjedde rett som det var at folk gikk feil på vei hjem og begynte å kle av seg i fremmede leiligheter, flirer hun.

 Bjørg jobbet i Coop i hele 51 år, og fikk kjøpe en andel i boligbyggelaget av arbeidsplassen sin. Dermed står hun med andel nummer 2 i det gamle Tromsø ­Boligbyggelag.

I dag har hun ikke et negativt ord å si om Håpet, selv om avstandene den gang var lange.

– Fra barndommen husker jeg jo at vi pleide å dra på hytteturer på toppen av Tromsøya. Da virket det langt å faktisk flytte helt til Håpet. Bussen gikk ikke lenger enn til brua – der Grønnåsen kirke ligger i dag – og derfra måtte vi gå ned til husene. Noen vil vel mene dette er langt, men i dag går jeg jo til byen rett som det er, og det er en veldig fin tur, mener 80-åringen.

Hun sitter i dag med andel nummer to i gamle Tromsø boligbyggelag, og akkurat dette har en litt spesiell forhistorie.

– Vi bygde enebolig på Ekrehagen og flyttet dit i 1974. Men så brant dette huset. Og jeg ble skilt. Men så fikk jeg kjøpe en andel fra NKL, eller Coop Norge, som det heter i dag, og så flyttet jeg hit i 1991, forteller hun.

Nå har hun bodd 30 år i Winston Churchills vei, og har det som plommen i egget, etter å ha blitt forelsket på nytt som 70-åring og i en hverdag der hun kan bo i nærheten av både barn og barnebarn.

– Jeg ser altså ingen grunn til å flytte noe sted. Jeg tror så gjerne at disse boligene er bygget med tanke på barnefamilier, men vet du hva jeg skal si deg? Jeg synes det er akkurat som om de er bygget med tanke på eldre! Jeg har busstoppet rett utenfor døra, og jeg har noen få meter til butikken. Jeg kunne ikke hatt det bedre. I dette nabolaget er det nesten ingen som flytter. De fleste trives og ønsker å bli her. Jeg husker en gang mange snakket om at det å bo i enebolig på Mortensnes var så flott. Det har jeg tenkt mye på. Jeg ser at det ofte blir solgt eneboliger med store tomter, og etter kort tid blir eneboligen revet og erstattet med ei blokk med flere leiligheter. Det er jo samme takka! Nei, da har vi det finere, vi som kan bo i rekkehus i WC-veien, mener hun.

Annonse

 – Boligstandarden i Tromsø på 1960-tallet var jo bedrøvelig, og særlig ille var sanitær­forholdene, husker Bjørg.

Del denne saken:

sex videos
redhead stepteen throated and fed with cum. https://www.xxnx.sex
website blonde teen in pov casting.