Annonse

Idé og inspirasjon

50 år i samme borettslag

I hele 50 år har Liv Randi (79) og Eilif (82) Knudsen bodd akkurat her. De har sett mennesker komme og gå – og de har skapt solide tradisjoner. I annerledesåret 2020 er det én tradisjon som kommer til å bli et voldsomt savn.

Tekst: Skjalg Andreassen

Del denne saken:

 1975: Liv og Eilif den gang de begge to var yrkesaktive og barna fortsatt var skoleelever. 2020: Liv og Eilif i dag, som pensjonister, besteforeldre og oldeforeldre – og på et tidspunkt der livet slett ikke er så verst.

– Ting er jo ikke akkurat som hva vi har vært vant til, sukker Eilif og finner plassen i lenestolen sin.

På kjøkkenet står Liv og sørger for at det lukter kakebakst i Kilhusveien. Utenfor har adventsmørket senket seg over nabolaget. Her i tosomheten er det trygt, tettbygd, trafikkert og temmelig sentrumsnært, men sånn har det ikke alltid vært. Det vet Liv Randi og Eilif bedre enn noen andre. I hele sitt voksne liv har de bodd nettopp her i Brubakken borettslag. De kjenner lokalhistorien. De kjenner byhistorien. Ja, mer enn det: De er selv en vesentlig del av denne historien.

 Helt siden 1969 har Liv og Eilif kunne ønsket velkommen til akkurat dette hjemmet i Kilhusveien.

Ødemark og tyskerbrakker

– Det var ganske øde her da vi flyttet hit første gang, sier Eilif, og når han sier «hit», så mener han ikke leiligheten i Kilhusveien. Han peker ut mot mørket. Oppover.

– Der, på den andre siden av veien, lå det noen brakker etter tyskerne. Det var Nord-Norges Salgslag som etter hvert overtok disse etter ­krigen. Ei av dem ble bygd om til fryselager, husker jeg, og i ei annen av dem bodde vi. Vi hadde ikke store plassen, det hadde vi ikke. Jeg jobbet jo på Salgslaget. I førti år jobbet jeg der, ja, det var flotte år, flotte folk, ei fin tid, bevares, sier Eilif.

Det var i disse brakkene de etablerte seg den gang «han slo seg til ro og de to slo seg sammen». Han kom til Harstad fra Kveøya i Kvæfjord i 1957, men jobbet på båt og fartet mye. Innimellom krevde dessuten militærtjenesten sitt. Hun kom fra Meløyvær i gamle Bjørkøy ­kommune. Fikk jobb på Kaffistova. Sto bak disken. De ble sammen i 1961. Giftet seg i 63. Fikk Rita i 65.

– Da de planla dette borettslaget fikk vi som bodde i de brakkene tilbud om å melde oss som interesserte til de nye leilighetene, og vi var blant dem som gjorde det, forteller Eilif.

– Jeg husker veldig godt at innskuddet var 17.000 kroner, og det var jo voldsomt mye penger. Jeg skjønte ikke hvordan vi skulle klare å betale ned så mye, forteller Liv Randi.

– Jeg husker ikke egentlig hva jeg hadde i årslønn den gangen, men jeg tror jeg fikk 220 kroner i ukelønn, smiler Eilif.

De flyttet inn i 1969, samme år som de fikk ­tvillingene Linda og Bjørn. For de fleste er ­tvillinger noe sjelden, men ikke i Kilhusveien. Eilif er selv tvilling, med ei søster, og i Kilhusveien var det på det meste hele tre leiligheter med ­tvillinger, ikke rart den ble kalt tvillingblokka.

 – Vi fikk tvillinger samme år som vi flyttet inn her, men tvillinger var rett og slett vanlig i dette nabolaget, smiler Liv Randi. Eilif også. Han er selv tvilling. – Eldstejenta Rita flyttet til Målselv, men tvillingene bor fortsatt i Harstad, og vi har egentlig veldig hyppig kontakt med alle etterkommerne, mener Eilif og Liv Randi.

Et eget miljø

– Det må ha vært stor stas – året 1969?

– Ja, visst var det stas! Både med familie og med leiligheten. Alt var jo splitte nytt! Rundt oss var det lite utbygd, så det var veldig fritt her. Ungene lekte ute, og det var mange unger her, og stort sett organiserte de alt selv. Det eneste vi var engstelig for, var elva der nede. Heldigvis var den ikke dyp, men den var skummel nok til at vi foreldre var engstelig, og spennende nok til at ungene selvfølgelig ble trukket til den, forteller Liv Randi.

De innrømmer at Rita ved ett tilfelle ramlet ut i denne elva, uten at det ble dramatisk, og når sant skal sies skjedde det aldri noe dramatisk der. Og når de får tenkt seg litt mer om, husker de også at ungene ikke alltid var helt alene.

– Det hendte jo at vi foreldre var med, og at vi lagde bål og sånt og der vi alle sammen var med. Vi kalte det «sankthansbål», selv om det ikke var sankthans. Vi hadde et miljø her, mener Eilif.

Han ble selv den første formannen i det nye borettslaget. Ikke fordi han hadde så veldig lyst, men fordi noen måtte påta seg ansvaret.

– Jeg var jo veldig ung den gang, og jeg hadde absolutt ingen erfaring. Men jeg hadde gjeve folk med meg i styret, og vi var mange til å dele på oppgavene. Det var jo sånn som det ofte er i nye borettslag. Mange av oss som flyttet inn samtidig var på samme alder, og fikk unger på samme alder. Vi har hatt et fint nabolag. Dugnader? Jo da, vi har jo hatt dugnader opp igjennom årene. Ikke alle har vært med alltid, men stort sett har alle tatt sin tørn. Jeg synes vi har hatt et flott nabolag hele tiden, selv om vi ikke har hatt et like nært forhold til alle. Folk har jo kommet og gått, sier Eilif.

«Vi har hatt dugnader opp igjennom årene. Ikke alle har vært med alltid, men stort sett har alle tatt sin tørn. Jeg synes vi har hatt et flott nabolag hele tiden, selv om vi ikke har hatt et like nært forhold til alle. »

Eilif Knudsen

Annonse

En rivende utvikling

– I dag er vi selvsagt de eneste som er igjen, sier Liv Randi, og lar det bli litt stille i stua etter å ha sagt akkurat dette.

– Dere har aldri tenkt på å flytte selv?

– Nei, aldri! Vi har aldri tenkt tanken!

– Utviklingen har jo vært rivende, mumler Eilif, mens han tenker seg om.

– Du ser det jo best på byggeaktiviteten. Her er det jo blitt veldig tett, her det i sin tid var så veldig landlig og åpent. Og du ser det i resten av byen også. Det bygges masse, og jeg ­skjønner helt ærlig ikke hvor de kommer fra, alle de ­menneskene som flytter inn i alle de boligene som bygges, sier han.

Ikke bare boligbyggingen viser utviklingen. De selv, og deres egen arbeidsplass, har vært en del av det samme. Han jobbet stort sett hele sitt yrkesaktive liv ved Nord-Norges Salgslag, der han var innkjøper av frukt og grønt ved et salgslag som også var tilknyttet Gartnerhallen. Ved ­Salgslaget begynte også Liv Randi å jobbe, etter at ungene ble store nok til at hun kunne gå ut i jobb igjen. Bedriftens nærmeste nabo var ­Bothner, og sammen utgjorde Salgslaget og ­Bothner «kjøttbyen» – og et tyngdepunkt i næringsmiddel­industrien. Her, ved Salgslaget, tok senere også eldstejenta Rita fagbrev som pølsemaker.

– I dag er det kulturhus og universitet der Salgslaget og Bothner lå, og Nortura – som det i dag heter – flyttet til Målselv. Rita flyttet med på lasset, sammen med mannen sin, som også jobbet på Salgslaget, forteller Eilif.

 – Jula i Brubakken har i alle år fulgt faste tradisjoner, men annerledesåret 2020 byr på utfordringer. – Ting er jo ikke som vi er vant til, bemerker Eilif. – Byggevirksomheten har vært enorm i løpet av de siste årene. Jeg skjønner ikke hvor de kommer fra, alle de menneskene som flytter inn i de nye ­leilighetene som bygges, undrer Eilif.

Fra familie til flokk

Han fremstår ikke særlig sentimental når han forteller dette. Han bare slår fast at alt dette har vært en del av utviklingen – som samlet sett har vært voldsom i løpet av alle de årene han og Liv Randi har bodd i Brubakken borettslag.

Man velger i stor grad selv hvordan man vil forholde seg til utviklingen, positivt eller med sentimentalitet – eller for den saks skyld nøytralt eller likegyldig. Utviklingen handler om mer enn økt tetthet av bygg og flytting av arbeidsplasser. Utvikling handler også om at to unge mennesker som ble kjærester en gang i 1961 i dag har tre barn. Og tre barnebarn. Og tre oldebarn.

– Da har man oppnådd mye, smiler Liv Randi.

Rita bor fortsatt i Målselv. Men tvillingene Linda og Bjørn bor i Harstad med sine familier. De har mye kontakt.

– Ja, vi har hatt fin kontakt med Rita også, for det er ikke lange kjøreturen mellom Harstad og Målselv. Og vi har hatt tradisjon for å feire jul sammen her hos oss. Om ikke alle har vært her på julaften, har vi vært samlet i løpet av juledagene, forteller de.

 Tradisjonell 17. maifeiring som avslører en liten, men viktig detalj: Lua som forteller at Eilif gjennom alle år har vært en aktiv korsanger.

Fra familie til flokk

Han fremstår ikke særlig sentimental når han forteller dette. Han bare slår fast at alt dette har vært en del av utviklingen – som samlet sett har vært voldsom i løpet av alle de årene han og
Liv Randi har bodd i Brubakken borettslag.
Man velger i stor grad selv hvordan man vil forholde seg til utviklingen, positivt eller med sentimentalitet – eller for den saks skyld nøytralt eller likegyldig. Utviklingen handler om mer enn økt tetthet av bygg og flytting av arbeidsplasser. Utvikling handler også om at to unge mennesker som ble kjærester en gang i 1961 i dag har tre barn. Og tre barnebarn. Og tre oldebarn.
– Da har man oppnådd mye, smiler Liv Randi.
Rita bor fortsatt i Målselv. Men tvillingene Linda og Bjørn bor i Harstad med sine familier. De har mye kontakt.
– Ja, vi har hatt fin kontakt med Rita også, for det er ikke lange kjøreturen mellom Harstad og Målselv. Og vi har hatt tradisjon for å feire jul sammen her hos oss. Om ikke alle har vært her på julaften, har vi vært samlet i løpet av juledagene, forteller de.

 – Alt var så flott og splitter nytt da vi flyttet inn hit, og jeg skjønte ikke hvordan vi skulle få råd til å betale for alt, minnes Liv Randi, om leiligheten som ble deres i 1969. – Vi var mange jevngamle som flyttet inn i dette nabolaget samtidig, men i dag er vi de eneste som er igjen. Selv har vi aldri tenkt tanken på å flytte noe annet sted, sier Liv.

Annerledesåret 2020

– Blir jula 2020 tradisjonell?
– Nei, alt blir vel ikke som før. Ting er jo ikke akkurat som vi har vært vant til, sukker Eilif.

Restriksjoner og advarsler i forbindelse med pandemien har ført til at kjøredistansen mellom Harstad og Målselv ikke lenger er like ­uproblematisk som den en gang var. Men de håper å kunne gjøre det beste ut av situasjonen. De håper å kunne samle så mange som mulig av flokken sin, og treffe så mange som råd.

Men så er det også en ekstra utfordring med annerledesåret 2020, som ikke har med ­familiære juleselskaper å gjøre, men som likevel er en viktig del av tradisjonene deres.

– Jeg har jo vært en aktiv korsanger i masse år – i 50 år, faktisk. Jeg har deltatt i to mannskor og ett blandakor, og dette har vært en viktig hobby og lidenskap, forteller Eilif.

Særlig i årene etter han ble pensjonist har denne hobbyen hatt stor betydning, fordi den rommer så mye av sosial kontakt – kameratskap – en livsstil, for å si det som det er. Og nå er alt annerledes. Normalt er ukene fylt med mange øvelser, og forberedelser til hektiske konser­sesonger rundt høst, jul og vår.

– I hele høst har vi ikke hatt mer enn et par-tre øvelser. Det er klart at dette er et savn, sier han, og skjuler ikke vemodet.

Han er førstetenor og solist. I jula 2020 vil en av hans viktigste tradisjoner gå tapt og etterlate seg et voldsomt savn:

Eiliv Knudsen (82) skal ikke få være solist under «O helga natt».

FAKTA

Brubakken borettslag

Lokalisert i Harstad.

Ferdigstilt 1969.

16 leiligheter fordelt på fire blokker.

Alle leiligheter 4-roms.

Les også: Hele Grønnebakkans «mormor» og «beste»

Les også: En vidunderlig, liten verden på Håpet

Les også: Den trygge trivselen på Lunheim

Del denne saken: